Jeg har lest et stykke historisk litteratur til, en roman av Roy Jacobsen om krigsårene 1939 -1945 – De uverdige (Cappelen Damm 2022).
Her følger vi en gjeng gutter og jenter fra en bygård på østkanten i Oslo. Norge ligger under tysk okkupasjon. Det er trangt på hjemmebane og de unge bidrar på kreativt vis med gjeve gjenstander til husholdninga. De svindler, forfalsker dokumenter og gjør innbrudd, samt utnytter fienden flittig.
Historien er brutal og forfatteren evner å gjengi den i et tross alt varmt portrett. Han viser gjennom barneflokken de håpefulle som prøver å få til hverdagene, på harde livet. I kjent Jacobsen-stil inneholder romanen tydelige og nære Oslo-bilder. Presise skildringer setter historien inn i naturlig kontekst.
Problemet mitt som leser av denne romanen, er at jeg mangler historiske fakta selv til å klare å forstå alt som foregår. Hvem er på hvilken side? Jeg tar meg underveis i lesingen i å være usikker – er ungeflokken med i motstandsbevegelsen eller er de på fienden sin side, mens de svindler seg i veg og jobber på – for mer eller mindre egen vinning?
Usikkerheten jeg opplever i dette gjorde at jeg ikke helt klarte å leve meg inn i det romanen er så sterk på – de menneskelige møtene. Derfor kunne jeg, for sånne litt krigshistoriske uvitne lesere som jeg er, ønske at det stod i noe mer klartekst. Jeg svevde litt i grenselandet – men kanskje var det også sånn for personene som levde i Norge under okkupasjonen i ytre og indre strid? En roman det er vært å oppleve, om ikke annet for å forstå kompleksiteten – før og nå, i krig og fred.
aspergerinformator.com 