Tegneserier er mye mer enn Donald Duck. På godt og vondt, for samtidig som det er fantastisk at litteratur kommer i mange former er det vondt å vite at det er så mye vanskelig i verden det er viktig at blir formidlet. Med tegneserieroman-formen, blir vanskelig, komplisert historie lettere for meg å leve meg helt inn i.
På to av ferie-ettermiddagene mine hvilte jeg i boka Ventetiden av den koreanske tegneserieskaperen Keum Suk Gendry-Kim, oversatt av Jarne Byhre (Pax 2023, lesereksemplar fra forlaget). Hvile er kanskje ikke korrekt ord, men på en måte er det sant da med tanke på at boka evnet å fange meg så godt at jeg ikke tenkte på andre gjøremål samtidig. Boka er relevant, lærerik og underholdende lesing – en internasjonal skatt jeg er heldig å få oppleve på norsk.
Tegneserieromanen Ventetiden er historien om Gwija som 17 år gammel giftes bort til en mann hun ikke kjenner. Valget tar familien hennes da det er mindre sjans for noe farlig hender henne som gift. Ugifte jenter kan bli bortført av japanske okkupanter!
Når Japan kapituelerer, får Korea sin selvstendighet. Gwija og mannen stifter familie, men freden uteblir. Det bryter ut krig mellom nord og sør. Nå flykter den unge familien sørover, uten å komme samlet fram. Gwija og datteren bort fra mannen og sønnen på fluktruta. 70 år senere forsøke Jina, datteren, å stå ved et løfte om å hjelpe moren med å finne igjen den tapte sønnen.
Vi får være med i flere familiers samme opplevelser. Krigen sender på flukt, splitter og deler et folk. Romanen binder sammen skjebnene slik at jeg som leser føler kostnadene. Jeg får innsikt i hvilke lidelser som blir til evig tid. Jeg skjelver litt, beveger meg urolig på stolen. Det må være skremmende å leve i uvisse. Jeg aner også håpet som stadig vekk får en knekk, der Gwija går og venter på telefonen fra Røde kors som uteblir.
Tegningene er uttrykksfulle. De drar meg inn i handling og følelsesliv. Jeg går langt inn i ansiktene. Også i tegningene der trekkene er borte, ser jeg inn på alt – om man kan si det sånn. Jeg vil spesielt trekke fram side 140-141 der menneskene er helt tomme og verden rundt helt svart. Forfatteren evner å formidle følelser både med og uten både detaljer og ord. Det går litt kaldt nedover ryggen og jeg kjenner at boka virkelig bør stemples med en varm anbefaling: En må-leses-bok. Sterk femmer på terningen.
aspergerinformator.com 