Jostein Gaarder har skrevet et intrikat roman-eventyr, som få meg til å spinne videre inni meg. Finnes flere fortellinger å skrive? Boktittelen er Sirkusdirektørens datter (Aschehoug 2001), og jeg har kost meg med romanen i flere dager. Boka inviterte meg til å drømme over bokstaver, veve mine egne versjoner av å leve mitt liv, visjoner til å skrive min stil.
I roman møter vi Petter – og etterhvert nøster vi opp, hvordan han lever med nøstet i sin egen kropp. Han har bakgrunnshistorier som forteller han hvorfor han er edderkopp.
Mest og best tilbrakte Petter, et venneløst barn, tiden alene med å dikte historier, fascinerende og levende. Han skriver i alle årene som følger, men å utgi noe med sitt navn under er en ufordragelig tanke som forfølger og fører an livets fortsettelse.
«Forfatterhjelpen» oppstår. Petter forsyner gjennom virksomheten sin tørrlagte skribenter med historier – som de utgir gjennom diverse forlag som sine egne. Den ene bokutgivelsen etter den andre kommer for dagen, i inn og utland. Edderkoppen slutter ikke å spinne, er det norsk, er det engelsk er det tysk? Noe sirkler seg til. Hva om nettet in the bitter end kan fange en selv, sette punktum finale?
Boka er overhodet ingen døgnflue som lar seg ete opp. Boka vil stå seg til evig tid, det føler jeg på meg. Den er fra nå en av mine favorittromaner. Det var utrolig godt å lese noe så frisinnet og likevel helt nært for meg – på et annet område enn for eksempel livet jeg av og til står i med sosiale utfordringer som havner under psykiatri-stempelet. Her er tanken fri – og gull verdt! – inntil døden…, kanskje. Jeg smiler litt. Mer vil jeg ikke røpe. Jeg danser min egen piruett i et eminent nett, terningkast 6.
aspergerinformator.com 