Mosaikk

Noen ganger gjør små bøker store inntrykk som får meg til å snakke, fortelle, dele, føle, mene. Er det interessant? Jeg tror det. Det forteller – i samspill – andre historier enn mine. Det gjør meg – oss – rike.

Jeg har akkurat lest Chiquitita av Pedro Carmona-Alvarez (Kolon 2023, lesereksemplar fra forlaget). Boka er en roman. Jeg har lest mange romaner. Denne er helt annerledes.

Hvordan skal jeg forklare sann fortellerkunst med budskap? Jeg satt på jobb og snakket om dette spesielle, vidunderlige, fryktelige og vakre jeg leste på fritiden. Jeg begynte med de små fragmentene som skrives fram. Marisol er en ung kvinne på et museum med kjæresten sin. De ser på et maleri. Han spør henne om noe. Hun begynner å fortelle. Jeg leste knøttsmå puslespillbiter som kunne blitt kunst der hun og den første kjærligheten står og betrakter – eller låst ned i en kjeller.

Det er fragmenter og følelser som ofte blir gjemt under solen. De er mer enn de store linjene i en katastrofe. De er livet på innsiden. Samtidig stykkevis og delt, som mosaikk eller knust glass i rammene. Apropos fra stykkevis: – kunne blitt et nytt Ibsen-stykke! smiler jeg og klapper stående i hendene. Men til og med tilskuerne kunne trenge maske å beskytte sårbarheten i, slår det meg ned i stolen.

Marisol er et barn drevet på flukt sammen med foreldrene sine. De er politiske flyktninger som forlater landet sitt. Marisol åpner opp på gløtt når gutten spør. Forsiktig, liten glugge. Lukker seg vekselsvis. Marisol er en middelaldrende kvinne som ser tilbake på livet sitt. Hva føler du nå? På jobb sier jeg: Hun får mat, for eksempel et eple. Foreldrene er ikke sultne. Hun jeg forteller høyt og lavt til, forstår. Det er sånt man gjør, setter barna først. Strategien er ikke vanntett. Det er ikke godt nok å bli mett om de voksne sulter, tror jeg. Jeg skjelver.

Boka gir brøkdeler av det et menneske forstår og husker av å være flyktning, om å lande et annet sted. Likevel kanskje alt? Vi blir med i å søke, finne mer eller mindre fotfeste og gå videre. Romanen spør ikke oss, den snakker ufullstendig for seg selv. Jeg liker hvordan vi får møte andre mennesker på veien, de andre på flukt, de nye vennene. Også psykologen, uten at det står at det er en psykolog. Jeg bare forstår. Det gjør meg godt å forstå andre lidelser. Det gir «oppholdstillatelse:» vi er mennesker å ta vare på, lære av og samspille med. Det føler jeg nå. Terningkast 6.