…eller friminutt, nachspiel. Her er det full (bokstavlig talt) stemning. Jeg har lest Ute av Einar Stenseng (Kolon 2023, lesereksemplar). Ute bor i Linz i Østerrike, er alenemor og forlagsansatt. Når hun har barnefri, står annet enn bokstavene også i sentrum. Hun fyller hodet, kroppen, sjelelivet med alkohol og kokain. Hun deler driftene sine nå med den danske poeten Mogens som kommer til byen for å promotere den nye diktsamlingen sin.
Romanen er delt inn i kapitler etter dagene i uken de tilbringer sammen, i ikke-kronologisk rekkefølge. Fortelleren er allvitende. Det er et forteller-perspektiv og litterært grep jeg personlig ikke er så glad i. Jeg føler at jeg ikke får rom til å leve meg inn i romanpersonene da. Det blir fortelleren som dirigerer. Men kanskje hadde jeg ikke klart å finne veien inn i dette fullpakka, elleville festløve-livet på egen hånd? Via artige fotnoter får vi presentert mer eller mindre reelle fakta fra litteraturens og kulturens verden. Innblikket består av betydningsfulle kunstnere som lever eller har levd. Det frister til et dypdykk på et annet tidspunkt.
All over er boka fengende og overraskende. Den tar meg på senga flere steder. Jeg skvetter til! Tonen er munter og festlig mens fortellingen spiller seg ut for oss mellom og gjennom forfatterens hender. Boka er en løssluppen og harselerende pause fra alt det alminnelige. Og likevel er det vanlige undertoner og liv som tross alt forsøkes og leves fram også i Ute sin livssituasjon der Donau endå flyter stille og sorgfullt (over?) gjennom alt som skjer.
Jeg kjenner at jeg står på avstand, litt utenfor det hele og får treffe Ute der hun også er litt på sida og balanserer (eller sjonglerer og mister ballene – Mogens sine?) barn og yrke, kjærlighet og seksualitet, rus og liv. Hun er halvt innenfor likevel, tenker jeg her hun vinner en bit av hjertet mitt: Hun jobber faktisk med poeter og bøker. Det er verdt et godt etterord, sier jeg smilende og lander en god firer på terningen min.
aspergerinformator.com 