Jeg er så heldig å kjenne noen forfattere. De skriver, beriker, kan jeg begripe alt sammen? Noen ganger drysser det ord, bokstaver i bøker – kanskje med en hilsen eller signatur skrevet inn – på meg. Jeg har nå fått oppleve Mona Høvring sin nye diktsamling Himlene glitrer (Forlaget oktober 2023). Åpenbaringer og opplevd bakkekontakt i ett, check.
Jeg pakket meg inn i stolen med teppet mitt rundt meg da jeg åpnet boka i fanget. Pleddet har saue-motiv i svart og hvitt. Er det offergaver spunnet av ull fra vene lam eller er det snøfiller? Jeg tok temperaturen. Frøs jeg eller kjente jeg snøen isolere?
Det lunet i hjertet mitt. Å lese Høvring sine dikt lager hos meg også et underfundig Mona Lisa-smil. Jeg vet ikke konstant og sikkert om jeg skal smile eller være trist. Men jeg er overhodet ikke likegyldig når jeg leser fra Monas hånd. Jeg blir i lesing av Himlene glitrer fylt av universets muligheter og mangfold i flyktige og samtidig jordnære perspektiv.
Høvring skriver seg her fram i tre deler og viser seg som ledestjerne. For meg blir det også i tre: forbilde, poet og mest av alt et medmenneske. Her og der, over og under setningene. Nå skal jeg ta for meg boka igjen. Første del er Spådommer, forvandlinger. Andre del består av Gåter, teorier. Til slutt får vi presentert Myter, befrielser. Skildringene er detaljrike og godt beskrivende, samtidig som åpne med mulighet til å tenke, reflektere og svare ut seg selv.
Er jeg fri, som fugl mellom skyene? Oppe svevde jeg og nede lander jeg – helt nær. Jeg spiser de minste frø, svelger et gullkorn og maler meg mel av havren – til mitt daglige virke. Har jeg bjeller på? Kanskje er jeg en frelst sau i lenestolen? Med teppet mitt rundt meg, prikker jeg inn: 5 på terningen min.
aspergerinformator.com 