Med leselyst gikk jeg løs på en bok om arbeid. Jeg har kolleger av Camilla Bogetun Johansen (Cappelen Damm 2023, lesereksemplar fra forlaget) er en roman om penger, drømmer, om å være i kroppen sin og å bygge seg et trygt sted å sitte ned med kjæresten sin.
Romanen tar for seg arbeidsdager – arbeidsliv – i en bolig i kommunen, sammen med andre i samme helsesko. Hvem er de som skal gi omsorg?Vi treffer et større knippe mennesker, med ulike erfaringer og liv – noen utdannet til yrket andre kanskje ikke utdannet i det hele tatt. De virker samlet i et samfunnskritisk yrke. I boligen bor psykisk utviklingshemmede autister. Hva er omsorgsjobben?
VI blir med jeg-personen inn i det som er en ny verden for henne. Hun får mer eller mindre sjokk av et spørsmål på intervjuet. Det lyder: «Hvordan forholder du deg til å bli slått?» Vi leser at hun takker ja til jobben, uansett. Hun trenger jo pengene. Dette helt uvanlige blir snart til noe vanlig. Det er noe som skjer hele tiden og må som dokumenteres i faste skjemaer over bruk av tvang. Vi får et innblikk i beboerne, et vell av utfordringer og personligheter som på en blomstereng. Noen setter tornene ut. Noen visner. Det kniper i magen min.
Dette er en bok om å søke etter andre utveier og likevel bli ved lesten sin. Her er samhold. Her er verdiskapning, som kanskje ikke kan måles utenfra. Arbeidet er å være nødvendig, å være den personen andre – og sårbare -mennesker trenger for å kunne leve. Arbeidet går ut på å være levende groblader og sette plaster på sår. Det innebærer å jobbe ekstravakter, steppe inn på en dobbelt-vakt. Man må byttes inn når andre faller fra – dag eller natt. Det større arbeidet er å kunne pakke dyna rundt noen. Takke for dagen sammen.
Det er også å bli satt pris på. Der står boka, i limbo mellom det vanskelige og det fine, døden og livet. Språket er enkelt å lese, romanen lett å følge. Man får et godt og bilderikt blikk på denne typen arbeidsliv. For meg, kom det likevel litt til kort – antakelig fordi jeg har innsidekjennskap til slike slags liv, både rundt beboer-gruppen og det de ansatte opplever der, på jobben sin.
Selv om jeg personlig er noe «klok av skade» med forhåndskunnskaper, er ikke dette en dårlig roman. Boka har en snert og en tilnæring der folk flest kan få en oppvekkende innsikt uten å legge boka bort før man har forstått noe vondt og godt – lettlest, engasjerende og fengende. Boka er et viktig innspill fra sidelinja i samfunnet inn på midtbanen. Den fungerer som støtte og applaus til de som gjør sin arbeidsinnsats i kommunale boliger, samt verdsetter menneskene som trenger dem. Forsøk på terningkast: En god firer, vipper en del innom femmeren.
aspergerinformator.com 