Jeg har lest Skråpånatta av Lars Mytting (Gyldendal 2023, lesereksemplar fra forlaget) som er den tredje og siste boka i den historiske, episke romantrilogien som starter med Søsterklokkene. Da jeg hadde lest ferdig bok nummer to, Hekneveven, var jeg full av forventninger til den kommende finalen. Skråpånatta falt i god jord og gikk kort sagt rett hjem til meg, traff meg i hjerterota. Her følger videre litt lengre betraktninger om avslutningen på lesereisen før jeg til slutt oppsummerer, setter terningkast og punktum (finale).
Skråpånatta følger opp trådene fra Søsterklokkene og Hekneveven. Den spinner videre og fortsetter historien der Hekneveven slapp taket. Vi møter en ny Astrid Hekne. Hun er barnebarnet til Astrid Hekne som prøvde å redde søsterklokkene fra å bli skilt da stavkirken ble flyttet fra Butangen til Dresden for å lage plass til nykirken.
Forfedrenes besettelser har gått i arv. Den nye generasjonen aner at Heknevevens varsler vil fullbyrdes snart. Veven varslet om endepunktet skråpånatta som i tråd med gammel bygdetro skal være dommedagsnatten og verdens siste dag. Slutter alt her? Hekneveven viste ganske spesifikt hvordan den siste presten på Butangen skulle dø. Den aldrende presten Kai Schweigaard aner at han skal svinne hen i flammer. Vil profetien bli oppfylt? Spenningen sitrer. Jeg vil sitere og skrive under på en særegen, fengende historie med et fengslende, ustoppelig driv. Hjertet mitt banker. Jeg fortsetter å fortelle litt til om romanen slik den driver fram:
Boka går som et følge-tog i verdenshistorien og følger i slekters gang. Vi opplever bygdesamfunnet like før krigen bryter ut og inn i Norge, vi blir med videre gjennom krigsårene. Andre verdenskrig tråkler fram. Gamle konflikter får nye rammer, andre dimensjoner og nye leveregler. Livet får andre kår. Vi møter mistenksomhet, rykter og angiveri – hva har sannheten å si til forsvar?
Skråpånatta gav svar. De løse trådene er knyttet sammen – også i magen min. Gjennom lesingen har jeg vært innom kribling som yre sommerfugler, ubehag som kvalmende frykt og til slutt tilfredshet i form av at behov for innsikt og forståelse av større sammenhenger og det hele bildet, ble godt mettet. Jeg er bergtatt, jeg er begeistret. Handlingen vil jeg ikke si mer om nå så jeg risikerer å avsløre og ødelegge lesingen for andre, men at jeg er beveget – det kan jeg bekrefte og dele.
Mytting skriver slik at det er lett å leve seg inn og være interessert gjennom hele romanverket. Med det gav han også meg mestringsfølelse ved å ha fullført omtrent 1500 sider lesning i samme tralt. Det unner jeg flere å få «opplese,» oppleve. Triologien om Hekne og søsterklokkene er alt i ett et mesterverk. Jeg klinger til, vipper terningen opp mellom 5 og 6 samlet sett. Bokverket over det gamle sagnet spår jeg kan stå seg til evig tid. Skråpånatta er en storslått og verdig avslutning – en Norges-krone på verket – verdt å slå et dobbelt godt slag for.
P.S: Er det kirkeklokker jeg hører i det fjerne, nære?
aspergerinformator.com 