Med andre stemmer

Jeg har lest en bok som på få sider forandret meg. Det var Tynge, scenedikt av Demian Vitanza (Aschehoug 2018).

Dette er å lese bakpå:
«Tyngde er to scenedikt fra det hinsidige. Ett fra før livets begynnelse, det andre fra etter livets slutt. Det ene er sett fra plantenes perspektiv, det andre fra verdensrommet. Det er kjærlighet og lengsel som tvinger oss inn i disse perspektivene, fordi man aldri vil slutte å lete etter noen man har elsket og mistet.»

Boka begynner med et jentebarn på en scene som en voksen mann snakker igjennom ovenfra, ute i verdensrommet. Han snakker til kjæresten sin, som mistet et barn i magen og forsvant ut av livet hans. Jeg er forundret, men har ikke falt ned fra himmelen. I stedet reiser jeg meg og aner en stjerne i livet som er nå.

Da jeg kom over til del to, andre stemme i boka, var det om mulig enda større undre. Jeg undret underveis mens en plante snakket gjennom en eldre mann om hvordan livet skal bli. Jeg spiret og grodde og falt som et tre under en øks om hverandre. Til slutt reiste jeg meg opp fra sofaen og strakk meg mot dagslyset.

Gjennom og via lesingen skjedde dette i meg:
Jeg besluttet å ville gå mer i teater. Jeg vil videre skrive mye. Jeg vil virkelig leve, midt mellom det som finnes og ikke finnes. Jeg stiller spørsmål og rokker ved det som kan utgjøre en forskjell. Firkantene kan få flere former å leve opp til. Jeg spinner meg frem til noe jeg finner begripelig. Hvem har egentlig satt fasiten for hva som er virkelig?

Kanskje er det sånn at man ikke tror det før man får se det og knapt nok da. Jeg tror det som er virkelig er det som berører. Det som treffer oss, og derfor blir viktig. Det om får oss til å fortsette dagene våre, uansett hva som måtte komme – i veien?

Jeg snubler og faller og reiser meg igjen. Altså er jeg og trenger nå og da noen som kan applaudere sammen med meg. La oss klappe for det vi kan få til og for menneskene vi kan være for hverandre. Vi kan skrive historier som vi sammen kan endre verden litt med – om enn bare mikroskopisk som en og noen av milliarder andre – mennesker, blomster eller hva som helst sine «ord». Både de som er døde og de/vi som lever, finnes på et vis. Vi er tilstede, her og nå. Kan du høre meg – så klapp! Terningkast 6.