Jeg koser meg så godt som hver gang med å lese Lars Saabye Christensen. Saabye skriver fram et univers som ikke både finnes og ikke finnes. De språklige bildene danser på boksidene som lerret. Jeg er en lesehest som får høy og blir høy, lykkelig leseberuset – samtidig som mer tenkende, skapende og levende. Jeg har lest flere større romaner av forfatteren i år, sist Vrakeren som traff spikeren meg godt på hodet. Der var en forfatter i fokus. Søndag og mandag denne som var, leste jeg romanen modellen fra 2005 (Cappelen) der maleren trer fram, famler og forlater. (Jeg forteller en del om handlingen her med bokopplevelsen min så om du vil vite absolutt minst mulig før du opplever boka selv, kan det være lurt å vente med å lese ordene mine).
Maleren Peter Wihl nærmet seg de femti år, 6. april skulle det hele feires – på hans fødselsdag med stor utstilling. Like før, ser han svart bokstavlig talt. Tapet av lyset gjentar seg tre ganger. Petter er i ferd med å bli blind. I samme tids-drag forventes mer av kunsten hans – det holder ikke å gjenta amputasjonene med kroppsdelene slik han tidligere har malt dem. Han kan ikke kun reprodusere, gjenta seg selv og være en reprise.
Galleristen og vennen Ben venter på nye malerier. Kona Helene – som er scenograf og arbeider med en oppsetning av Vildanden – og datteren Kaia på seks er omkring han, og det slår Peter at han ikke har malt dem før. Han prøver å gjengi Kaia på lerretene før tiden renner ut. Han må se for å male. Peter blir reddere og reddere. Øyesykdom som ikke kan reverseres og vil gjøre han helt blind slås fast hos legen. Han blir med på en alternativ øyelege – som kjente han fra barneskolen – sitt halvt ulovlige forslag: Reiser til Estland og tar en uoffisiell operasjon.
Peter kan se – med nye øyne! De som ser han, ser en annen. Jeg ser for meg setningen «alle er mer enn det vi ser» på netthinnen i hodet mitt, men hva når man ser med andre øyne enn sine egne? Hvem har man blitt?
Romanen Modellen tegner opp kunstnerens selvopptatthet og desperasjon, men også det menneskelige, det sårbare og det universelle i kunsten å leve og overleve – til hvilken pris! Boka er lettlest, jeg føyk igjennom som i en drøm til jeg plutselig våknet igjen med utlest bok. Saabye kunne godt utfordret meg enda mer – det har han en evne til å gjøre som jeg setter videre pris på. Jeg tenkte en stund på bakgrunn av det, at Modellen var grei, gjennomsnittelig lesing. Men så trådte stykkevis fram fra litteraturens og livets lerret, det unike blikket og intrikate komplott i det menneskelige som ikke ligner andre modeller og beskrivelser. Jeg ender derfor med terningkast 5. Jeg smiler mot bokhylla, takknemlig for enda noen uleste fra Saabye å trekke fram i leselyset på mørke høst- og vinterkvelder som står for tur.
aspergerinformator.com 