Jeg har lest Dobbeltgjengerne av Jon Øystein Flink (Kolon 2023, lesereksemplar) og blitt utfordret både i form og innhold.
Fra bakpå boka:
«Verden kan ende når som helst, særlig etter en fuktig bytur. Fire litterater våkner på Nesøya, og i dyp fylleangst opplever de noe som kanskje er begynnelsen på dommedag. Etter denne romanåpningen forteller Dobbeltgjengerne en historie om uoppfylte kjærlighet, barndomstraumer og identitet.»
Først var jeg fanget, helt med. Jeg ble med i poet-prat og ut på byen i andre «sjangre». Jeg var med i katastrofe i Oslo. Så gikk jeg med i en mer livsfortelling med ulykkelig barndom, fylleslag på hjemmebane. Deretter til absolutt og ulykkelig kjærlighet.
Boka hopper i tid. Jeg både slår følge og prøver å hoppe etter dagliglivets Wirkola. Tematikken traff meg nok ikke helt hele runden rundt. Jeg hadde tro på anslaget med litteratene og likte så godt de første sidene, og ble litt skuffet da det var helt andre sidespor som dro meg av sted gjennom lesingen. Men så kom jeg på sporet av noe skikkelig spennende igjen! Jeg ble truffet av sammentreff-toget. Jeg smilte og ble med på litteraturens tur og utallige muligheter. Det gikk mer enn dobbelt opp – hvem var hvem? Er vi kanskje alle flere? Livet har i alle fall flere å by på. Jeg er åpen for gjentakelse av leseopplevelser som denne, samlet sett mellom fire og fem på terningen fra meg.
aspergerinformator.com 