Jeg har lest en uvanlig velskrevet debutbok som er på «alle sine» lepper for tiden. Da vi var yngre (Aschehoug 2023, lesereksemplar) av nitten år gamle Oliver Lovrenski. Forfatteren stakk av med Bokhandlerprisen 2023 og er unntaket fra at det er dem med lengst livserfaring som har mest å fortelle. Jeg har fått en fersk leseopplevelse å skrive om. Vil du lese?
Ivor vokser opp raskt og savner en barndom som ikke fantes. Han har vennene Marco, Arjan og Jonas. De fire kaller seg brødre. Sammen prøver de å eie gata og en junkie sier til dem: «Du kanskje elsker gata, men gata kan aldri elske deg.» Elske til døden skiller oss ad dukker opp i hjernen min, og er en sånn kjærlighetserklæring jeg har lyst til å komme med i familiesammenheng også – ikke bare i ekteskap – og jeg tenker videre og direkte på de fire «brødrene». Døden inntreffer oftere enn forøvrig i samfunnet når man eksperimenterer med dop, dermed blir uttrykket jeg fikk i hodet mitt uvanlig sterkt og presist. Å leve i rusforhold er ikke helt liv laga eller forenelig med et liv til å regne med.
Boka formidler i poetisk, presis, troverdig og muntlig-gebrokken ord-drakt, på en måte som overrasker, tar meg nær noe jeg knapt visste om, lærer meg om livet og døden med stor troverdighet og får meg paradoksalt nok til å sette to solide streker under et velbrukt uttrykk: ung og lovende. Jeg tror på framtiden, tross jeg også frykter at mye kan komme til å gå galt igjen i livet til hovedpersonen i Lovrenski sin roman. Her og nå er det håp, det er liv!
Boka fikk meg til å krible med i fingrene, sparke med pekefingeren på tastaturet. Jeg følte på fellesskap og strakk meg ut. Jeg/vi er ikke alene, samme hva vi måtte bale med. Jeg sjonglerer terningen som en ball over setningene mellom hendene og lander terningkastet mitt på 6.
aspergerinformator.com 