Jeg har lest en fri, assosierende debutroman om savn sorg og kjærlighet: Februar av Johan Lindvall (Kolon 2023, lesereksemplar).
Johan går gjennom snøstormen. Eller, han går gjennom tapet – av kjærlighet. Forholdet med Malin er slutt. Bruddet åpner opp for større rasfare, minnene raser. Gården i Sverige. Morens død. Morens drømmer om å reise til Frankrike og om å aldri komme seg dit i virkeligheten. Faren som fant en annen. Han selv med et liv på egenhånd, i Oslo som student. Fri, frank og forelsket. Sammen med Malin. I flere år. Seks? Faren ikke ville leve mer. Johan går på karaoke, lander i sengen med Carla uten å ville det. Han ser på snøen og vil skrive.
Boka er på en måte mange triste lerreter som tilsløres, men også vakre og dype kjærlighetserklæringer. Til mamma, til mormor, til Malin. Boka er flere sider av samme sak: livet. Han står ved en gravstøtte, morens sten er for stor. Han sier unnskyld, for det gale valget på graven hennes. Hun ville ikke hatt en stor, hvit sten, mer noe nøytralt som en liten, naturtro i ett med naturen?
Johan ser på snøen. Jeg daler ved siden av, ned i skjul, litt som om jeg leser i hemmelighet. Johans fortelling er nær og privat og tar meg nær. Jeg føler meg innviet og det er fint, men jeg vil ikke misbruke tilliten eller bryte intimsfæren, på en måte. Det er min måte å betrakte dette bokverket på. Terningkast mellom fire og fem.
aspergerinformator.com 