Det skjedde i disse dager at jeg fikk oppleve nyutgivelsen av Sug av Cecilie Løveid (Kolon forlag 2023), en poetisk roman som første gang var utgitt i 1979. Den spirer og springer over allminnelige forventninger og står som en blomst som trekker til seg meg med åpne nesebor og nysgjerrig blikk.
Romanen handler om Kjersti Gilje og suget hun føler etter kjærlighet – lengselen etter Mats som stadig snakker om den gamle kona – og faren som verken er eller var tilstedeværende far. Boka handler om søt musikk og om blant annet horn-musikk, om språk og om forståelse av hva virkeligheten er. Den er konkret og den er symbolsk på samme tid.
Boka traff meg med det lekne og utfordrende språket. At jakten på å finne et språk der man kan forstå hverandre og dermed seg, sin virkelighet, kom til ordet satte jeg også spesielt pris på. Finnes noe sånt, for meg og de jeg kommuniserer med, kanskje også de jeg ikke sier stort til? Jeg hørte forresten nettopp en podcast med Olaug Nilssen og Marie Aubert der de tenkte høyt og diskuterte rundt det å skrive for de språkløse. Uten sammenligning forøvrig, kan kanskje et lekent språk være en god inngang? Et skriftlig språk der en tar egen (eller forteller-perspektivet sin) synsvinkel og lager en felles vri?
Jeg får gjennom boka både lukte, smake og føle. Som følelser spiller en et puss av og til, må jeg innrømme at ikke alle de poetiske bildesprangene og hopp i kronologien og rekkefølgen, var jeg helt på høyden på. Jeg vet ikke alltid hvor jeg var og hva jeg var vitne til. Men jeg ville være med på ferden, det kjente jeg godt. Jeg holdt meg fast som på hesteryggen, var i boka hele veien og vil gjerne reise flere runder til – den svimlende, magiske gleden som å få lov å ri på en tivoli-karusell boblet i meg og jeg bobler litt over for å si: Jeg er ganske sikker på at Sug tåler å leses og leves flere ganger. Jeg signerer med terningkast 5.
aspergerinformator.com 