Jeg har lest den biografiske boka Min kinesiske farmor av Lars Saabye Christensen (Cappelen Damm 2023.)
I boka forteller forfatteren om farmoren han ikke vet så mye om, og likevel lever i lyset av. Han leverer tekst som fungerer som bilder for meg. Slik fotografering er å male med lys gjør Saabye både seg selv og flettverket av liv rundt seg – med historier fra før første verdenskrig og fram til i dag, tenkte mulige og mer faktiske og beviselige – levende. Jeg lever meg med, og flyter på bølgene med farmoren som reiste alene til Hongkong etter å ha blitt forelsket da Saabyes farfar styrmann Christensen var innom butikken hun arbeidet i København, for å gifte seg.
Fotografier blir til film som gir meg forståelse for både hendelser, karakterer og følelser på livets vei. Jeg blir med i kjærlighet, jeg blir med i livets slutt. Jeg observerer og lærer at den døende lengter etter det alminnelige! Jeg føler at Saabye har klart å gi nettopp det til faren som under skrivingen var døende, i etterkant – tross han ikke kan få farmor helt tydelig fram fra skyggene. Mye befinner seg utenfor det forfatteren kan vite om henne og livet. Saabye trer enda tydeligere fram for meg under leselampa mi, mens boka lever og jeg leser. Generasjoner videre kan ta del i det som en gang var, både det omtrentlige og det faktiske, og kanskje dikte seg inn og tilføye mellom de stykkevis bildene. Kanskje passer et fotografi i ramme på en vegg – for eksempel på nattbordet til en far, farfar – inn og kan supplere, gi mening. Dette er meningsfull, poetisk slektsgranskning. Terningkast 5 til boka fra meg.
aspergerinformator.com 