Eg har lese Rubato av Lars Amund Vaage (Forlaget Oktober 1995), ein roman med ein tittel som speler på musikkuttrykket rubatos form med fri handsaming av tempo.
Vi møter ein hovudperson som får beskjed om at bestefaren hans er død. Bestefaren ønskte at han skulle spele piano i gravferda.
Rubato går ut på at særskilt på uttrykksfulle stader vert tempoet behandla fritt. I denne boka er hovudpersonen også fanga i eit liv han gjekk i frå då han ikkje lukkast meir i musikken. Han vart arbeidar. No har han også øydelagt kardangen på lastebilen han brukar i arbeidet og kjørar a stad for å skaffe ny.
Samstundes køyrer han tilbake i tid, til Astrid som han var forelska i då han framleis ville verte musikar og gjekk på musikkkonservatoriet, før det spelte fallitt. På veg for å skaffe ny kardang, greier han å kome seg inn i Grieghallen og freiste pianoet.
Handlinga spinner att og fram.Eg somme tider hadde problem med å vite om vi var i notid eller i tidlegare hendingar. Spenninga stig samstundes som tempoet senkar seg for igjen å auke på nytt. Vi vert med i musikkhistorie, bilkøyring, ferjeturar og familieminne. Finst det framleis tid til å nå ein siste reise, sjølve gravferda?
Når eg hadde oppleve romanen, satt eg att med «skund deg langsamt,» festina lente på latinsk. Eg las bok som om det er ei tid for alt, jamvel for hovudpersonen, når han må finne fram i landskap, tid og leveleg liv. Eg klappa til slutt i hendene medan boka mi lukka seg. Samla sett set mellom fire og fem på terningen. Minuset i leseopplevinga for meg var at eg strevde med å halde tråden i tidsrom. På pluss-sida fann eg eit levande, poetisk og drivande godt språk over ei gjennomgåande sentral nerve.

