Jeg fikk lest en diktsamling på ukas siste dag – som målet mitt for 2024 er å gjøre hver uke. Jeg liker dikt, både å lese, skrive og oppleve. I alt og ett, nesten! Her er jeg og diktsamlingen jeg pustet ut fra er: Tilgi det virkeliges blomstring av Casper André Lugg (Tiden 2018).
Hør mellom linjene! Dette er dikt med ører. Diktene både lytter og ser – meg? I alle fall naturen og det som er i den. Også mennesker. Følelser. Jeg smiler i et blaff mens jeg kjenner på spiring, skriving å invitere meg selv inn i.
Lugg sine dikt på sin side er korte og konsentrerte. De gir konsise, konkrete bilder som samtidig sier mange ting på få bokstaver. Jeg får framkalt nytt ordforråd, som rogntåke, kronbladlike og kanskje mest og best: allestedsnærværende. Jeg ble flyttet unna egne tanker og ut i noe å spire i – kanskje liv, i det minste blad som puster, produserer oksygen – deretter inn til kjernen.
Å tilgi er en måte å være i verden på. Å skrive og lese er også det, og Lugg sine våkne dikt i møte med omgivelsene fungerer selvstendige og likestilte som en organisme, for eksempel som min venstre lunge, nærmest inntil hjertet.
Jeg tar et dypt drag inn, drøvtygger orda som gress i mine usynlige fire mager, fulle av følelser og svelger. Det ugne får vinger i luftslott. Jeg flyr med mersmak mot uke fire, der jeg skal velge meg nok en diktbok å dykke ned i. Terningkast 5 til Tilgi det virkeliges blomstring.
aspergerinformator.com 