Når ting er litt ekstra vanskelig og jeg kan kjenne meg firkanta og ikke føle jeg er et godt bilde i meg selv hjelper ofte ordene meg.
Når jeg leter etter håp, er det å finne. Jeg er ikke håpløs. Jeg er bare liksom.. different not less – noen ganger altfor mye.
For mye til å bære, til å tåle. For meg, for andre? Kan jeg, vi kanskje forandre meg? Hadde det vært ønskelig?
Jeg vet ikke om jeg står livet ut. Altså, om det/jeg er så bærekraftig at jeg får oppleve å bli en gammel dame. Det kan være
litt som tankekors, på selveste kirkegården. Jeg kan tenke på det med gravalvor.
Likevel smiler jeg litt, lett. Skal det vanskelige med meg være til å holde ut, må jeg ha humor og humør løftet opp.
Noen ganger (ganske ofte) trenger jeg hjelp for å overleve. Helt fundamentalt og livsviktig kan nettopp systemet jeg bor under være for meg. Da kan jeg fungere også, i tillegg til bare å puste…
…ut av det blå, eller grå, kan jeg være en sol. Som skinner, å ta med seg på «søndagstur» i bæremeis på ryggen. Orker dere lasset mitt, litt til?
Jeg ser, stjerner i det fjerne, lyspunkter som lar meg få være meg så godt jeg kan. Er det, jeg godt/god nok?
aspergerinformator.com 