I uke fem plukket jeg ned nok en diktsamling fra bokhylla mi. Jeg har ikke lest den før, men tittelen inviterte meg inn til samtale med ordene, miljøet. Kanskje en opphøyelse av meg selv, jeg kan strekke meg? Det gule bladet, den svarte pupillen av Katrine Heiberg (Kolon forlag 2018) byr på dikt om ensomhet og språk og jeg kan lytte og ta til tale.
Diktene snakker og tier for seg selv, for jeg-et. Jeg-et som kanskje er alene, kanskje er fanget i seg selv, kanskje kommer ut i lyset. Diktene reflekterer frihet og nettopp mangel på frihet når vi trer inn i språket, snakker rett ut og inn igjen og hva vil det egentlig si og føre til å tie?
Diktene er mørke og diktene er lyse. Følelsene er skjulte og åpne som hjertet – som slår meg? Jeg føler diktene som sårbare og sinte, ømme og skarpe vekselvis. Språket er lekent. Jeg blir med i leken. Jeg danser på bokstavene. Brått blir jeg spent litt bein på igjen, tumler sammen og lurer rundt som om jeg har misforstått, tatt meg til rette uten å ha lov. Jeg prøvde meg mellom linjene som ekstrovert og så trakk jeg tilbake, skjulte meg som introvert. Slik opplever jeg at diktene også veksler med å rette seg ut og trekke seg tilbake. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal nærme meg fortelleren i diktene. Jeg vil så gjerne gjøre rett, være en venn!
Og det er jeg. Venn med diktene, også når evnen min til og forstå ikke helt finnes og språket mitt vil komme til kort – om vi hadde hatt dialog, jeg og fortelleren. Jeg kjenner liksom, som leser, at jeg ikke kan greie å nå helt fram, tilbake til jeg-et.
Oppsummert nok en inspirerende og tankevekkende diktoppleevlse i 2024, som gir rom for å spinne videre i det gule løvet som falt i fjor. Snart spretter bjørka grønne ører jeg vil høre med. Jeg setter punktum – de jeg så som pupiller i øynene – med å plassere fire fete prikker på terningen.
aspergerinformator.com 