Jeg har lest en koreansk tegneserie: Ugress av Kŭm-suk Gendry-Kim (Pax 2024, lesereksemplar fra forlaget) om Okseon Yi fra hun er barn i Korea på 1930-tallet, videre gjennom årene som ung jente under den japanske okkupasjonen og livet slik det var etterpå. Tidligere har jeg lest Ventetiden fra samme landskap.
Okeseon Yi var fra en fattig familie i Korea, som virkelig ønsket å gå på skole slik broren kunne gjøre. Hun ble adoptert bort – med skolemuligheter i sikte! Det lysegrønne håpet visnet hen mens Okseon kom til sted etter sted der arbeid ventet – arbeid som ble stadig verre. Kort fortalt: Okseon er en av kvinnene som under andre verdenskrig blir tvunget inn i prostitusjon i den japanske hæren. Hun var det som blir kalt trøstekvinne.
Boka er historieformidling basert på forfatterens intervjuer med Okseon Yi. Boka er menneskeportretter. Boka er lidelse, uendelig vakkert og godt formidlet i tekst og bilder. Tegningene er uttrykksfulle og spiller på flere plan. Blant annet er det to sider der alle rutene er svarte – som brått sier mer enn både bilder og ord. Dette må leses, oppleves!
Oi, jeg mener ikke å rope – men engasjement vokser i meg. Hva er roten til denne typen historier? spør jeg mellom linjene. Hvordan får menneskelig lidelse vokse til og bli satt i system – for å gjøre andre tilfredsstilt? Hva hendte her? Etter få minutter stillhet da boka på nesten fem hundre sider var utlest i en eneste økt, boblet jeg over med egne ord. Jeg ble med på å formidle Okseon – og andre som opplevde disse årene under japansk okkupasjon og krig – sin fortelling via Kŭm-suk Gendry-Kim penn.
Innsikten kan man nærmest skjelve som aspeløv av. Men rystelse gjorde meg talefør og takknemlig for at litteratur finnes. Her er noe å begripe nærmest ubegripelige historier ut fra – med bakgrunnskunnskap og Okseon sitt innside-blikk. Terningkast seks!
aspergerinformator.com 