Jeg har lest Lars Mytting sin roman Vårofferet (Gyldendal 2010). Tidligere har jeg lest sakprosaboka Hel ved, vært på teaterforestillingen av den boka og trilogien om søterklokkene som er historiske romaner fra et Norge langt tilbake i tid og fremover. De likte jeg fortryllende godt.
Vårofferet er en roman med historie fra vår tid, et drama uten sidestykke.
Løytnant Aksel Størmer ankommer Messingdalen – ei bygd som i hedensk tid ofret et menneske for å få våren til å komme – for å avvikle stedets gamle millitærleir etter å ha fått egen militær-karriere satt på vent grunnet en etterforskning etter at en av hans menn døde på tjeneste.
Han for øye på et vanskjøttet barn ved demningen, som han redder fra drukning. Derfra vikles han inn i et slektsdrama som rykker Aksel inn på livet selv. Jeg blir snart med inn på scenene, bak kulissene, og jeg vandrer i mørket gjennom krig, familie-kjærlighet for alt det er verdt og tragedie. I starten traff ikke boka meg helt, men etterhvert som handlingen skred fram og menneskene trådte tydeligere tydeligere og tydeligere fram for meg, leste jeg for harde livet mens Aksel må være mer helt enn en krigshelt. Mytting bygger mesterlig opp menneske-portretter å føle noe for. Terningkast 5.
aspergerinformator.com 