Jeg har lest Gaute Heivolls andre diktbok for voksne, Så nær det synlige krever (Tiden 2023, lesereksemplar) – den første for meg. Tidligere har jeg lagt merke til rikt poetisk språk med gode, presise ordbilder i Heivolls romaner og også barnebok.
Med liv og lyst begynte jeg å lese i diktsamlingen som helt i starten sier: «DET ER TIL DEG
det er til deg jeg skriver»
Også til meg? Virkelig? Jeg takket ja – jeg valgte å være den som skulle få lese ordene diktet henvendte seg til. Jeg leste og levde meg videre inn i boka.
Diktene tok meg med ut og på innsiden. De rommer natur – som skogen – og mennesker – som han, som meg. Diktene tegner opp skygger og slipper til strimer av lys, de skinner over boksidene for meg. Jeg ser samtidig spekteret i livene våre, hva de er og hva de kan bli – også borte. Det finnes mørke som krig, det finnes sykdom, det finnes den naturlige alderdom som vil ta oss ut av tiden.
Nye mennesker stiger opp. Jeg retter ryggen, bøyer hodet og ser ned på femåringen jeg kjenner i tankene mine. Hun skal bli stor, kjenne sola over håret stryke henne mykt og varmt. Imens jeg selv er på jorda, leser jeg, skriver jeg – kort sagt, er jeg til. Jeg passer på så minnene ikke skal forgå.
Så nær det synlige krever gav meg innsikt og årvåkent blikk å betrakte hverdagene med. Jeg la parallelt ut på egne tanke-vandringer. Terningkast 5.
aspergerinformator.com 