I 2004 var jeg innlagt på sykehus for første gang. På døra der kom det en leveranse: blomsterbukett med bok oppi fra resten av jobbegjengen på studentkroa der også jeg var med i den frivillige staben.
Jeg husker hvor glad jeg ble for å ha blitt tenkt på mens jeg trodde ingen ville det – jeg var kanskje midlertidig uten å ha evne til å tenke at jeg kunne bli savnet i det hele tatt. Det var generelt mye jeg ikke kunne tenke. Det var vanskelig å konsentrere seg om annet enn å kritisere meg selv. Boka kunne fikk jeg ikke lest, jeg falt ut på annenhver setning. Det ble med noen helt få sider.
Noen år senere, også da på sykehus, kjøpte jeg DVD-en basert på samme roman mens jeg lå på somatisk avdeling. Jeg gjorde et nytt forsøk på å oppleve historien jeg hadde hørt var så vakker.
Igjen klarte jeg ikke få med meg handlingen. Jeg så bare noen minutter før sykepleieren hjalp meg å den av. Her om dagen, da jeg skulle velge meg en bok fra bokhyllene mine, kjente jeg meg lokket til å lese boka jeg har fortalt dere denne bakgrunnshistorien for nå: Pike med perleøredobb av Tracy Chevalier (Aschehoug 2003).
Det er en diktet historie der forfatteren er inspirert av Jan Vermeers maleri Pike med perleøredobb. Romanen handler om en ung pike – Griet – som kommer fra en familie i Nederland på 1600-tallet der faren var flis-maler utsatt for en ulykke der han ble blind. Det gav vanskelige kår for familien som trengte at datteren tjente penger til husholdningen.
Greit ble tjenestepike. Familien Vermeer hvor mannen var kunstmaleren ble hennes arbeidsplass. Mens hun rengjorde punktlig i malerens atelier uten å røre på oppsettene hans slik at det ble synlig på maleriene etterpå, utviklet de følelser under overflaten og Greit fikk en usedvanlig rolle til tjenestepike å være. Fram for Vermeer – til usikkerhet for Griet – blomstret hun opp til assistent og kunst-modell! Rollene gav grobunn til sjalusi og intriger i Vermeers-huset. Ville fruen kaste henne på dør? Kunne hennes egen familie klare seg hvis hun mistet arbeidet?
Historien fortelles gjennom Griets øyne. Jeg skimter nyanser av menneskene i fattigdom, på jakt etter bedre liv. Jeg ser levende for meg kjøttmarkedet i Delft – der Griet parallelt med livet i Vermeer-huset opplever at slaktersønnen forelsker seg i henne mens hun selv på hans invitasjoner parerer at hun er for ung til å gifte seg. Det tegnes opp grenser, som vil brytes? Jeg får øynene opp og ser portrett av et geni.
Boka er lettlest og en fin opplevelse fra en annen tid. På terningen gir jeg romanen midt mellom fire og fem øyne. Personlig har jeg tatt igjen et tapt kapittel og kjenner: Jeg lever virkelig lever! Å se filmatiseringen blir del to av dette vesle hverdags-livsprosjektet. Det ser jeg fram til nå.
aspergerinformator.com 