Jeg har lest Maskeblomstfamilien av Lars Saabye Christensen (Cappelen 2003). For mange år siden, hadde jeg en sterk opplevelse på Operataket i Oslo der jeg sammen med pappa og storebroren min så filmen under visning i forbindelse med litteratur-dager der. Jeg har ikke lest boka før og hadde lyst til å gjøre det – samt få meg et gjensyn med filmen ala filmkveld hjemme.
Fader vår. Hovedpersonen mister faren sin, en patentingeniør og moren har lagt seg ned for godt. Hovedpersonen forteller, i en tid som er Oslo på midten av 60-tallet, om oppveksten sin. Han oppsummerer den lykkelig og maler fram et mørkt portrett fra et hjem med hemmeligheter, taushet og unnlatelsessynder.
Videre ruller historien om han selv fram, vi får se at han er født som både gutt og jente og doktor Ask har prøvd å få foreldrene til å gjøre et valg – for lenge siden. På skolen blir han mobbet. Han tar der over regien for hvordan både elever og lærere skal gripe han an, også i mobbingen. Én lærer, får han et noe godt forhold til. Han kalles «Skyggen» og kommer fram i lyset mens han bruker hovedpersonen som Oidipus i et teaterstykke.
På denne teaterforestillingen, er tanten – som er den som har oppsynet med hovedpersonen etter fars død og ikke er noe lys for noen – endelig fornøyd med han. Likevel rekker ikke etterpåklokskap rekker å komme til verks.
Hovedpersonen som vi til slutt kjenner som Adrian, maler ansiktet sitt som en jente. Er han sin egen søster? Jeg leser og ser en skuespiller i forkledning, som egentlig bare er seg selv.
Maskeblomstfamilien fremkaller uvanlige menneskeportretter gjennom en dyster oppveksts-historie. Boka virkelig blomstrer i meg med fargerikt, detaljert språk over mørke menn, mørke kvinner. Jeg setter terningkast 5 og tommelen opp for å se film i reprise.

