Boka Svøm med dem som drukner av Lars Mytting (Gyldendal 2014) har druknet i alle leseønskene mine, og med Myttings utgivelser av bok nummer to og tre i triologien av søsterklokkene kom den stadig litt bak i køen mens jeg slang meg med på lesebølgen som var på alles lepper. Deretter lokket Hel ved meg aller mest, for jeg ville nemlig oppleve sakprosa på teater!
For en drøy uke siden, med leselyst på Mytting-bøker, åpnet jeg boka som fikk pris i 2015 – en familiehistorie utspilt på et lerret a Europas dramatiske hendelser på 1900-tallet. Bakgrunnen: Et kjærestepar blir høsten 1971 funnet omkommet på en slagmark fra første verdenskrig i Frankrike. Sønnen Edvard på tre er ikke å finne. Han dukker opp fire dager senere et helt annet sted i landet.
Han vokser videre opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med bestefaren sin uten at noen vet hvor han oppholdt seg disse dagene. Bestefaren forteller også minst mulig om de døde foreldrene og holder fast ved at sin egen bror døde under krigen som dødsbeskjeden til Norge lød den gang, tross han vet han er i live. Visste han noe som kan forklare det som skjedde?
Når bestefar dør, står en kiste uventet klar til begravelsen, finsnekret – av bestefars bror? – i et treverk ingen har sett maken til. Edvard begynner å søke sporet for sin egen forsvinning.
Han føres til Shetland og tilbake til Frankrike. Han Leica-kamera i bagasjen fremkaller han de mørkeste krokene i familiealbumet, men også kjærligheten som fantes hos en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.
Jeg ble historisk interessert i hendelsene jeg vet for lite om. Takket være Myttings spesielle, unike og levende ordbilder så ble den storslåtte historien og også Europas historie håndgripelig. Jeg ble på toppen av det hele også oppslukt av en kjærlighetshistorie. Kan man be om mer? At Mytting skal fortsette å skrive. Terningkast fem pluss.
aspergerinformator.com 