Jeg har nylig lest Beate Grimsrud sin «Hva er det som fins i skogen barn» (Cappelens Forlag 2002). Romanen er en frittstående oppfølger til Å smyge forbi en øks. I denne boka, følges Lydia Larsen og søsknene hennes videre.
Vi møter Jon – eller rettere sagt, først møter vi ikke Jon. Jon er forsvunnet fra folkehøyskolen han går på. Det blir satt i gang en større leteaksjon i fjellet.
Gjennom romanen, går vi inn i tankene til Lydia, broren Anders og forsvunnede Jon. I takt med spenningen rundt aksjonen, kjenner jeg spenningen i menneskesinnene. Jeg frykter strømbrudd, det sm gjør at et menneske (eller fler) ikke klarer mer.
Beate Grimsrud skriver fram en rik og vid tankeverden som samtidig gjør at det kjennes trangt og vanskelig å puste. Anders blir preget psykisk i så stor grad at han havner på sykehuset. Lydia og deler av letemannskapet gir ikke opp og fortsetter. Samtidig klamrer en forvirret, fortvilet og forkommen Jon seg fast.
Det er klamt, det er tett, det er åpent. Jeg kjenner tilstedeværelse. Terningkast fem.
aspergerinformator.com 