Jeg har lest en bok som jeg fant svært fascinerende. Om helse mi, om helsa di. Den er skrevet av allmennlege, debattant og forfatter Kaveh Rashidi og bærer den tiltalende, treffende tittelen Kanskje du er frisk? (Vigmostad og Bjørke 2020).
Rashidi tegner i boka opp et bilde av hvordan vi oppfatter oss selv og helsa vår. Den viser oss ikke bare placebo, men den viser oss også hva som skjer når vi forventer noe sykelig – som for eksempel når vi spiser noe vi ikke tåler eller barna er glade (i følge foreldrene hypre) etter å ha spist sukker. Hvilket det siste ikke stemmer i det hele tatt, fysiologisk.
Dette var en bok jeg humret over men også ble litt klokere av. Uten skade! Jeg fikk lese relevante refleksjoner rundt overbehandling, unødige diagnoser, alternativ behandling og forskjellene på skolemedisin og alternativ medisin. Jeg lærte meg å stille kritiske spørsmål, til hva jeg selv vil.
Hva vil jeg? Jeg tror jeg ønsker å leve så godt som jeg har det – altså ikke bli helt annerledes, eller mye friskere. Selv om det kan være en fristende tanke. Noen ganger, er godt nok bra nok – og mye bedre enn alternativet. Men jeg vil også ta veloverveide og kloke valg, lytte til fastlegen og skolemedisinen og prøve å ta valg som er gode for livet jeg trenger å leve for å være meg og ha det bra. Det har jeg i det boka lukkes igjen, selv om den også åpner for tanker rundt «er det egentlig nødvendig?» å gi meg helsehjelp, VET vi at den vil virke? Samtidig, tror jeg ikke DET valget er noe jeg skal svare for alene. Jeg lærte, også i boka, at det er viktig å snakke med fastlegen som kan gi fagkvalifiserte råd – uten å skulle selge meg noe. Annet en en ålreit hverdag jeg må klare å ta imot, bære og forvalte så godt jeg kan?
Terningkast 5 for en opplysende, reflekterende bok som gav refleksjoner også i meg. Jeg diskuterte og delte også høyt fra boka underveis. En bok som passer til hverdagens og samfunnets helsespørsmål.
aspergerinformator.com 