Samme uke som jeg selv skulle på en kontroll på sykehuset, hentet jeg – dagen før – fram boka I et speil, i en gåte av Jostein Gaarder (Aschehoug 1993).
Jeg har sett boka som film mange ganger, men jeg har ikke lest romanen filmen er basert på tidligere. Å lese denne sterke, sykt vakre, vonde og fine boka om kreftsyke Cecilie som er for svak til å være oppe enda det er selveste julefeiringen som foregår gav meg enda en dimensjon på livet, her og nå.
Cecilie holder fast ved den hun er og hva hun vil. Hun ønsker seg nye ski, selv om moren hennes syns det kanskje hadde vært fint, mer passende, med noe hun kunne få bruke i sengen i stedet.
I sengen, i stunder når moren og faren ikke sitter der, oppdager Cecilie en engel i vinduskarmen. Ariel spør: Har du sovet godt? Cecilie og Ariel snakker mye sammen. Ariel prøver å finne ut hvordan det er å være menneske mens Cecilie vil forstå livets gåter. Det blir vondt å svelge at vi mennesker kommer og går. Vi er her bare et øyeblikk i evigheten.
Bokstavene jeg leste, står om liv og død. De er poetisk, finurlig og fint formulert på Jostein Gaarder-vis. Det er en roman om å være syk. Det er videre en bok om det som er mellom himmel og jord og kanskje aller mest inni oss? Boka er skrevet for ungdom men passer også for oss voksne da en gir perspektiver rundt livsviktig kunnskap nesten ikke til å begripe, tross jeg har levd i førti år. Det er jo alminnelig for oss – og noen ganger helt vidunderlig – å være til, og samtidig uforståelig at vi ikke skal fortsette med det i evighet. Terningkast 5.
aspergerinformator.com 