Jeg har lest Oslo-triologien av Eskil Vogt og Joachim Trier (Tiden Norsk Forlag 2022). Manusene, med også utelatte scener og intervju-samtale om filmene, ble et tekstlig gjensyn med Reprise og Oslo, 31. august og en strålende inngang til at jeg vil se Verdens verste menneske.
Disse filmene har stått for meg som annerledes enn mye av det andre som finnes. Derfor har de for meg også en egen betydning. Det sære blir det kjære, verdt å investere tiden min i og med dette «sære,» kommer vi også nært det som ellers ofte ikke blir uttalt. Vi skummer ikke overflaten, men går heller ikke med til bunns – disse filmene går ikke inn for å utbrodere med moralisering. Karakterene i filmene tar nettopp sine valg.
Filmskaperne har tatt bevisste grep og noen går mot andre film-prinsipper. De har valgt å være mer litterære: det er bruk av fortellerstemme og i Verdens verste menneske også kapitler.
Jeg likte å lese boka på over sju hundre sider som gav meg et utvidet perspektiv! Det var mer enn spennende også å få lese og forstå noe av prosessen bak hver film.
Totalt er boka Oslo-triologien for meg en litterær opplevelse av noe å se – om og om igjen. Jeg avslutter omtalen med å slippe ut et befriende terningkast omkring fem pluss.
aspergerinformator.com 