Timeout

Jeg har lest Maja Lunde sin roman fra 2023, Lukkertid (Aschehoug). Tiden er inne for å fortelle litt om denne bokopplevelsen.

Maja Lunde har en egen evne til å tenke og skrive fram hva hvis-scenarioer. Jeg har tidligere lest fra miljø-kvartetten hennes, og sett hva som kan komme til å skje hvis/når naturen endrer seg. Men hva hvis menneskene selv stopper opp?

I Lukkertid er det nettopp den menneskelige utviklingen som stanser. Ingen blir født. Ingen vokser. Barna blir ikke flinkere i matte. Mennene får ikke skjegg om de glemmer å barbere seg. Ingen dør.

Samtidig går naturen sin gang. Men til hvilken nytte? Med uendelig mengder tid – i ubestemt og lånt perspektiv – blir verden forandret. Det skjer underlige ting i menneskene mens dette foregår. Etter kort tid, blir alt med ett meningsløst. Man er ikke sulten og spiser bare fordi det skal spises. En rekke forsøker seg på selvmord, så klart uten å lykkes.

Maja Lunde lykkes med å få meg til å tenke gjennom det absurde. Jeg levde meg mer eller mindre inn og med i en utopisk situasjon. Man kan klype seg litt i armen, tenke er vi her nå? Og heldigvis, sitter jeg her.

Gjennom boka blir vi kjent med ulike mennesker i forskjellige livssituasjoner. Et foreldrepar venter barn og en annen mor er livstruende syk. For de første, er tids-stansen ikke til å holde ut. For sistnevnte, kjennes det ut som en livsforlengende gavepakke – enn så lenge.

Jeg savner et mer spennende språk. Boka er lett å lese – det er viktig for mange – og ideen fengslende, men uten et mer fargerikt språk har jeg personlig en tendens til å kjede meg. Selvsagt handler nok det mest om meg, som ofte opplever dette når jeg leser bokmål med mindre boka byr på mange språklige bilder. Min kompensasjon for å klare å engasjere meg likevel, ble å lese flere setninger samtidig! Tiden min stoppet i alle fall ikke opp, jeg økte hastigheten og kom meg i mål – med boka som hadde et underlig, interessant konsept til ettertanke. Jeg vipper på terningen ved fire og fem mellom fingrene mine.