Jeg kan se tilbake: På å ha lest romanen «alle» har snakket så mye om, Å vanne blomster om kvelden av Valérine Perine (Cappelen Damm 2022). Etter å ha lest, forstsetter jeg å se framover på livet som ligger foran oss.
Violette lever et stille liv som gravlundsvokter i en landsby i Bourgogne. Hun vanner blomster og steller gravene, og vet nøyaktig hvem som ligger begravet hvor. Hun er omgitt av gravstøtter, blomster, katter og sørgende. Den lokale sognepresten, gravlundens tre gravere og mennene i begravelsesbyrået er mennene i livet hennes nå. Flere ganger daglig stikker folk innom kjøkkenet hennes for å få en kopp kaffe, portvin eller trøstende ord.
Samtidig bærer Violette på egen sorg, begravet på samme gravlund. Der hviler datteren Léonine. Historien er i samme stil som Violettes yrke; både stillferdig og skriker høyt. Jeg leser mellom linjene og baler meg fram mellom bunn og overflate. Hvorfor forsvant ektemannen for flere år siden, uten å legge igjen et spor?
Romanen ruller av sted som en krim i flere tider, vandrer fram og tilbake, stykkevis og delt og det tok mange sider før kronologien ble komplett. For meg ble leseopplevelsen litt lang, tross mange fine språklige bilder. Kanskje var jeg nettopp utålmodig etter svar? Med boka igjen, kan jeg endelig signere under: livet er foran oss!
Terningkast setter jeg – for meg – mellom 4 og 5 et sted. Grei sommerbok, som jeg også selv leste i pocket. Den formen passer kanskje på reise eller stranda i sommer?
aspergerinformator.com 