Jeg har lest Ingvar Ambjørnsen sin fortelling Dronningen sover (Cappelen 2000) – en glassperle av ei bok om kjærlighet og alkoholisme.
Boka er kjærligheten, slik den ble i den 56-årige bankfunksjonæren Astor Eriksens liv. Den store kjærligheten som ramler mellom flaskene, er Grete Reim. Hun er titulert som dronning i landets aviser, gjennom livet som forfatter av rosa kjærlighetsromaner – for folk flest kjent som kiosklitteratur. I hemmelighet, er det Astor som skriver boka jeg leste når de har levd sammen i tretti år.
Astor har dokumentet på en diskett dronning-Grete ikke vet noe som helst om, for han har ikke til hensikt å forbause noen overhodet og hun ville nok blir svært så forbauset om hun visste at han satt og befattet seg med: kjærligheten.
Fortellingen er en inderlig kjærlighets-fortelling, badet i samtidig realistisk lidelse. Ambjørnsen, gjennom Astor, tegner opp to mennesker. Med Astor som ordfører ser vi aller tydeligst henne – skrivedronningen med alkoholproblem.
Fortellingen får vi mens Astor samtidig frakter Grete til soverommet hun har som sitt i huset de to deler sammen, innpakket i et teppe fordi hun er for full til å gå trappen selv. Astors ære ligger i at det skal være middag på bordet og at man kan sove i senga hver natt.
Språket og tonen er sår, rørende og humoristisk treffende på samme tid. Ydmyk tar jeg av meg hatten og gir krone i gull med diamanter og glass til karakter (nyansert til en sterk femmer om noen vil ha kjærligheten min til boka i tellbar verdi)!
aspergerinformator.com 