På julis siste dag fullførte jeg lesingen av Lars Saabye Christensens Halvbroren (Cappelen Damm 2001). Roman-fortellingen fortelles av Branum som skriver filmmanus. Vi beveger oss i hele historien, stykkevis og delt til jeg sitter igjen med et helgodt livsportrett!
La meg fortelle litt. Branum blir født noen få år etter krigen, etter halvbroren sin Fred – som er det andre store sentrumet i fortellingen. Fred er resultatet av en voldtekt av moren deres på tørkeloftet en av de første fredsdagene etter andre verdenskrig.
Vi følger en fargerik familie, også i tonene svart og hvitt, i deres leilighet i Kirkeveien i Oslo. Jeg så for meg Oslos gater. Portretter av fedre og eller faren nøstes fram. Menneskeskjebner flettes sammen, ulike liv i samme by, tilsammen får vi livsfortellinger med løgn og sannhet i.
Jeg setter et hjerte etter å ha lest gjennom gleder og sorger. Jeg tenker: så glad jeg er for at jeg også kan skrive, dikte og fortelle historier i mitt perspektiv. Jeg takker Saabye for å ikke gå for korte manus men beholde den som er seg, både gjennom Barnum og som egen person med å skrive en roman på 651 sider. Den fyller seg selv fra start til slutt, og jeg setter mitt punktum ved terningkast 5 pluss.
aspergerinformator.com 