Refreng

Jeg har lest den nyeste romanen til Lars Saabye Christensen, Herr Knapps uforrettede saker (Flamme forlag 2024, boka mi er et lesereksemplar fra forlaget). På 143 sider fanger Saabye med allvitende fortellerstemme livets siste strofer.

Herr Knapps fasttelefon er død. Mobiltelefonen tilhører noen andre, nærmere bestemt den tidligere arbeidsplassen som er lagt ned og erstattet av et annet bygg for lenge siden? Det oppsøker herr Knapp når han omsider skal få levert tilbake jobbens eiendel, mobiltelefonen som ikke har hans og derfor heller ikke lenger er tilgjengelig til å ringe med.

Herr Knapp blir ved den nedlagte bedriften møtt av en vekter i munnbind som i grunnen ikke vil hjelpe han og forteller Knapp at han ikke er noen visergutt. Men med Knapps hjelpeløse sjarm og påståelighet rundt at her ligger jobben hans trekker vekteren ned munnbindet og bidrar likevel, i et Norge som er nedstengt av koronaviruset.

Herr Knapps uforrettede saker er en roman som prøver å få livet til å gå opp. Er det mulig? Vi går i tilbake-gløtt, en barndom ikke til å bli ferdig med. Et voksenliv uten familie, glimt av en gammel forelskelse. Det blåses liv i det tapte, ikke til å ville gå glipp av!

Vi blir med til urologen. Vi hales gjennom en nervepirrende ventetid i påvente av svar på prøveresultatene. Skal herr Knapp virkelig dø? Vi observerer naboene som stusser over Knapps ved og vel. Vi møter og «hører» han i egen forvirring, også i samtaler i den døde fasttelefonen med også den døde faren sin.

Boka gir oss mulighet til å lukte på livets slutt med vemod, nysgjerrighet, humor, gjennomlevd livsvisdom og håp. Jeg blir med i gammel tralt fanget i et catchy refreng og får lyst til å synge høyt så alle kan høre herr Knapp og meg! Jeg vil ikke at herr Knapp, eller Christensens forfatterskap forøvrig, skal gå i glemmeboka. Jeg noterer til meg selv: terningkast fem pluss.