Jeg har lest Omagiu av Lars Saabye Christensen (Cappelen Damm 2024, lesereksemplar) der vi følger Ion Pauker fra barndommen som glassmesternes sønn i en liten landsby og videre gjennom livet. Det jeg Iiker spesielt godt, er at vi får et helt livsløp å løpe med i -samt stoppe opp og tenke! Og så – legge av sted i egne tankesprang.
Ions livsreise sammenfaller med framvekst av nytt regime. Han dras inn i det nye og opplever både fremgangen, eller rettere sagt medaljens fram- og bakside. Blant annet angir han sin egen far og svikter han på den måten, og mister da selv en viktig relasjon rett til fengsel og samtidig blir han selv blir forfremmet.
Ion blir ordenskansellist i Omagiu i Folkets palass. I Folkets palass er det Kapteinen som råder som landets leder mens ordenskansellisten har den viktige funksjonen med å holde orden på ordener og medaljer. Kapteinen vil virkelig skinne, og medaljene vet å verdsette han. Kapteinen ønsker å ha verdens største palass, så slottet vokser både over og under jorda. Kan man bli fornøyd når noe er stort nok, eller går man under?
Lars Saabye Christensen skriver fram framgang og undergang gjennom et har bisart regime. Tankene blir kontrollert og sannheten kanskje tilpasset – for å gi et bedre bilde av den som skal lede, bestemme, regjere?
Regimet slik vi kan lese det i romanen, fungerer også som et speil for vår tid, med sine autoritære tendenser og lengsel etter sterke ledere og etter å være kanskje størst og best. Hva skjer med enkeltmenneskene under sånne forhold? Er streben til å komme over?
Jeg ser en Ion som gjør sitt beste, og mest liker jeg alle de motstridende setningene et menneske kan leve under. Det er ikke rart vi går oss vill, er det vel?
Saabye har treffende setninger som setter alt på spissen og jeg får flere ganger lyst til å notere, sitere og lese høyt! Kan ordene også bli mine, til å overleve et selvmotsigende samfunn med flere, motstridende interesser? Den artige fortellerstemmen i romanen inspirerer, så nå forteller jeg også: Omagiu er en underfundig leseopplevelse som fanget og fenget godt. Til tider var den litt vel fantasirik, og så hentet historien og det presise språket meg inn i lesetralten igjen. Terningkast 5.
aspergerinformator.com 