Jeg har akkurat lest Maria Kjos Fjonn sin nye roman Margaret, er du i sorg? (Aschehoug 2024, lesereksemplar). Det er en hvit bok med budskap rødt som både blod og symbolet for hjerte, trykket med vanlig svart skrift inni. Romanen er mørk, den er sterkt og jeg lyser opp som litt klokere. Jeg fikk innpass i spesielle menneskeliv, som kan inntreffe og ramme – oss «alle» og ofte både tilfeldig og uventet. Kjos Fonn har fremkalt et levende bilde som viser nesten ubeskrivelig vond og vanskelig sorg.
Margaret er voksen og studerer medisin. Hun arbeider på lesesalen og i diseksjonsalen. I møte med hud, sykdom, blod og død vekkes et barndomstraume. Det største og det stilleste av dem alle – morens selvmord. Med hjelp av fantasi, lek og faren ble sjokket som kom da moren tok livet sitt da Margaret var seks år samt sorgen som fulgte etter, skjøvet vekk.
Nå får sorgen hull og flyter over. Fantasien endrer form. Den blir uforutsigbar og Margaret forsøker å holde livet i sjakk med medisiner som ikke er skrevet ut til henne selv – som Ritalin – og intenst fokus på medisinstudiet. Ting slår sprekker. Virkeligheten smuldrer. Livet går ned i stedet for å gå opp.
Margaret går i svart. Hun trekkes mot døden. Margaret blir hvit. Hun går i sykehusets korridorer. Ligger som pasient. Margaret går mot både exit-utgangene og sola på en gang.
Romanenen skildrer sorg som får former som flere diagnoser. Romanen viser fram desperasjon og en umulig mellomting – der man både virkelig vil dø og virkelig vil leve. Selv om jeg ikke har opplevd å miste på denne måten, kjenner jeg igjen nettopp dette spriket. De kollosale ytterpunktene, egentlig uforenlige men likevel så levende. Takk for at jeg har valgt livet og fikk lese. Takk til Maria Kjos Fonn for en innsiktsfull, presis og banebrytende historie.
Kjos Fonn evner å skrive med en forståelse som viser evne til å sette seg inn i ulike mennesker. Det opplevd jeg også ved lesing av romanene hennes Kinderwhore og Heroin Chic. Margaret, er du i sorg? gir en respektfull og absolutt presentabel versjon av syk sorg. Den er om noe umenneskelig vondt og likevel er den noe av det mer menneskelige og varme jeg tror jeg kunne lese – om døden, tapet og en verden som oppløses.
Noe kan limes sammen igjen og et kommende selvmord kan avlyses. Jeg klistrer prikker på terningen og teller til seks. Anbefales!
aspergerinformator.com 