Jeg har kost meg med Victoria Dalsberget sin nyeste diktsamling – dikt for jentene (Vigmostad & Bjørke 2024, lesereksemplar) – treffende, enkelt og godt illustrert av Alida Husby, slik de tidligere diktbøkene hennes også er. Kort sagt en skikkelig fin bok, som jeg vil skrive litt mer om nå:
Diktene til Dalsberget er presise. De er enkle og finurlige på samme tid. De rommer mer inni seg enn det utvendige uttrykket. De byr på seg selv (viser innsikt i mulige lesere), og de inviterer meg inn. Også til å se mine egne fine kvaliteter! Den viser på flere måter hvor viktig det er å ta vare på seg selv, akkurat som den man er – bare fordi man er!
Mens jeg leste, var det mange dikt jeg fikk lyst til å lese høyt for de to andre jeg satt i stua mi sammen med. Jeg tok bladet fra munnen og gjorde nettopp det. Jeg fikk se de to dra på smilebåndet og at de syns det var virkelig bra – både gøy og alvorlig og rene ord for penga kanskje – det de fikk høre, eksempelvis fikk dette med alt i veska som var til jeg-personen, mens peppersprayen var til en jævel gehør.
Diktene er delt inn i kapitlene: å vokse opp, å elske og å lande.
Jeg fant dikt om å godta seg selv, dikt om å elske og kanskje aller mest om å leve. Alle omsorgsfulle dikt hadde en egen snert, en stil jeg kjenner igjen fra diktene til Dalsberget jeg tidligere har lest. Det gjør at det ikke kjennes sentimentalt eller som sjølvdigging i det hele tatt – bare helt nedpå jorda og veldig riktig!
Oppsummert: Treffene, godt – ja en fulltreffer av en bok å lese. Den var fin for meg, ei nå litt gammel jente (40 år) å lese og det er en bok som tåler reprise, jeg kunne godt lest den første gang som for eksempel fjortenåring og gjentatt den hvert år som gikk etterpå! Og noen ganger kunne jeg plukket den opp oftere, når jeg trengte en viktig og god påminnelse. Men livet kommer som kjent ikke i retur. Livet går framover. Og her er jeg, et sted på livsveien, leser og skriver og klapper i hendene. Anbefales!
aspergerinformator.com 