Gjennomtrekk, løye

Jeg har lest Vekten av vindblåste trær av Thomas Marco Blatt (Kolon forlag 2024, lesereksemplar). Boka kan leses som et langdikt som jeg syns forteller minst like mye som en fullgod roman.

Vekten av vindblåste trær kretser om to mennesker: Faren som ligger på sykehuset, er det livets ende, og vennen Magnus som har forlatt livet de en gang delte. Han har gått fra å være sentral til å ikke være tilstede. Vi går gjennom sykehusrom, parkeringsplass. Vi møter familiehistorie, barndomsminner, nåværende lengsler. Det som er og det som forsvinner for godt, forsvant?

Vekten av vindblåste trær puster liv i det vesentlige og feier unna unødige floskler. Diktene oppleves oppriktige, sanne – jeg føler meg beæret, samtidig akkurat passe langt unna til å greie å ta inn og forstå. Det handler om vennskap og fellesskap, om ensomhet og brudd og om reisene, fedrene og lengselen etter verden. Jeg opplever boka som en nær diktsamling om livets utkant: Forfatteren treffer ytterpunktene med fingerspissene! Jeg peker tommelen opp og setter terningkast 6.