Å leve er å skrive og visa versa

Jeg fikk en lesbar julepresang: Elizabeth Strout sin roman Jeg heter Lucy Barton! Den kom ut på norsk i 2017 på Press forlag og var nominert til Booker-prisen.

Lucy Barton ligger på sykehuset her fortellingen starter. Moren hennes sitter ved fotenden hennes en dag. De har ikke snakket med hverandre på mange år. Moren blir sittende – og det omtrent uten å sove. Hun klarer seg med høneblunder, hun er så vant med det fra å være urolig. Dette visste ikke Lucy, men moren forteller i vei. Hun snakker om mennesker fra småbyen de kom fra, personer fra livet de en gang delte.

Morens ord er som et skjørt teppe over en vanskelig fattigdoms-oppvekst for Lucy. De bodde i en slags garasje og Lucy savnet mer enn mat og varme. Var det kjærlighet?

Boka røper lengsler men også dyp kjærlighet til det mangelfulle som var og det som finnes nå. Jeg leser kjærlighet både til dem hun kommer fra – familien hun flyktet fra -, mannen hun har skilt seg fra og døtrene hun elsker ustanselig. Men boka stopper ikke med de mellommenneskelige relasjonene. Den maler også fram Lucy sine egne drømmer: Spesielt lysten til å skrive.

Jeg opplevde romanen som en lettbeint og lettlest bok, men også en som det krevde litt å klare å følge tråden i. Det kom av mange navn uten så mye kjøtt på beina til flere av dem. Men noe i dette, likte jeg også veldig godt. Jeg likte det litt vage og svevende. Det som sier meg at selv de små tingene er verdt å fortelle, sette ord på og gi et boklig liv! Nå har jeg lest det. Jeg tenker: Det handler ikke om å bære eller være den største historien. Bare historien er ens egen og det en har lyst til å formidle. Enten det er et budskap eller en følelse. Jeg fikk ekstra tro på forfatterskapetens muligheter uten å forvente at boka skal forandre verden. Bare tilføre noe. Ikke nødvendigvis noe sjelsettende, men denne boka gav meg også noe i den gata. Jeg mener troen på å skrive, også det ubehjelpelige og vage ned. Kanskje også lese det høyt, sjonglere ord og skape meninger og samspill oss mennesker i mellom – eller bare hver for oss. Jeg setter meg godt til rette i stolen min og skriver terningkastet med ord: mellom fire og fem.