Jeg har lest Ingvar Ambjørnsen sin legendariske Døden på Oslo S, som utkom i 1988. Min utgave er fra 2014 (Cappelen Damm) og gledelig fant jeg den for en god stund siden i bokavdelingen på bruktbutikken her jeg bor. Jeg husket så godt filmen som jeg trolig så engang på 90-tallet fra før av. Jeg hadde lyst til å lese boka filmen er basert på og også få meg et gjensyn med filmen etterpå. Bok fullført og snart skal jeg låne filmen i appen og få meg ønskereprisen!
Det er ikke så mye og likevel alt å si om denne boka. «Ikke så mye» nettopp fordi så mange av oss kjenner historien der Pelle og Proffen ordner opp med de lugubre karene som lurer og misbruker unge, rusavhengige jenter. De slemme får sin straff og ungdommene skinner for hverandre midt i det vanskelige ungdomslivet sitt.
Jeg kjenner inni meg at stempelet på utsida av boka jeg har i fanget antakelig stemmer: «Tidenes beste ungdomsroman.» Idet jeg har avsluttet lesingen, har satt mitt eget terningkast på 6 og er forberedt til filmgjensyn, kjenner jeg meg oppriktig engstelig og urolig for dagen Ambjørnsen ikke finnes som forfatter eller medmenneske lenger. Han har vært med meg både i ungt og voksent liv og er en forfatter jeg heldigvis aldri vil glemme.
For å si litt mer om skildringene i boka, de fra Oslo by, stemmer de med stedene jeg husker selv. Til og med Burger King nederst i Karl Johan er akkurat som jeg erindrer den. Jeg ser videre for meg Oslo S, klart og tydelig, både i grått lys og beksvart mørke og jeg blander kulissene inn plata alle snakket om.
Jeg lyser av varsellamper og opplevd leseglede på en gang. Jeg håper boka hjelper unge til å ta vare på seg selv og at den bidrar til å gjøre de som utnytter ungdommen oppmerksomme på det helt u-alrighte med det.
aspergerinformator.com 