Jeg har akkurat nå lest Most, nylanseringen av Cecilie Løveids debutroman Most (1972), utgitt med etterord av Helga Marie Janssons av Kolon forlag. Boka mi er et lesereksemplar fra forlaget.
Jeg åpnet boka nysgjerrig. Jeg har lest om og fra Løveids forfatterskap tidligere og husker jeg også da ble forbausende overrasket over hvor mye interesse litteraturen i hennes form klarte å vekke i meg. Når jeg nå leste debuten, ser jeg: romanens muligheter i alt som er umulig (spoiler: som at alt går godt eller på spissen: en flybillett til solidariteten)!
Boka er prosapoetisk og likevel realistisk fordi den speiler virkeligheten slik den også kan være: usammenhengende og mangfoldig! Vi møter tre kvinnelige hovedpersoner og en mann som har en røverhelts tilkrekningskraft. Jeg føler at jentene på en måte svermer, eller egentlig dypt og inderlig: elsker. Og samtidig, ikke helt, ingen kan eie andre mennesker. Noen blir likevel eid. Det handler om å bruke og misbruke hverandre, i både harmoni og disharmoni.
I begynnelsen av boka, er vi på vetlandsøya Most. På enden av fortellingen, som altså ikke er en sammenhengende virkelighet å holde fast i kontinuerlig under lesningen, i en blokkleiligheten i byen. Der åpner boka et vindu mot verden, en mulighet for ny solidaritet. Samtidig med et snev av ironi: enda så mye man lengter ut, kan man ikke ta fly dit. Jeg undrer – finnes likevel muligheter for billetter til drømmene våre, kan vi med å peke på, snakke om, skrive, lese og videre tenke skape dialog? Det tror jeg denne romanen kan ha gjort – og har potensiale til å gjøre videre.
Eneste «trekk» fra meg er at jeg i min situasjon her og nå er litt ukonsentrert til å være med i alle sprangene. Jeg trenger den rød tråden mer også underveis, selv om essensen er til å fange opp – og bli klok, takknemlig og lykkelig av å ha kjent på. Ja, romaner har verdi. For menneskene. Terningkast 5. God lesning!
aspergerinformator.com 