Jeg har lest Tordendronningen av forfatter Maja Lunde og illustratør Lisa Aisato (Kagge forlag 2025, lesereksemplar). Det er den fjerde boka i årstidskvartetten som begynte en tidlig vinter med Snøsøsteren, fortsatte med Solvokteren en vår, sommerutgivelsen Vindmakeren og nå avsluttes med høst i Tordendronningen.
Denne gangen vil jeg være litt ekstra personlig når jeg forteller om boka jeg har lest. Tordendronningen traff meg så veldig, med at hovedpersonen Isabella som lever i en utrygg, omskiftende hverdag der hun aldri bor lenge på et sted, er aller mest redd for Framtiden. Det kommer fram når hun må velge hva hun vil kle seg ut som på De dødes fest – en stor tradisjon i Eikedalen hver høst. Framtiden er det mest fryktinngytende for henne.
For meg på autismespekteret, har jeg alltid vært ekstra redd for det jeg ikke kan vite på forhånd. Jeg tror også dette temaet er veldig gyldig for mange barn og unge i dag, noen er for eksempel redde for klimautfordringene og hva som vil skje med jorda vår på sikt. Jeg tror temaet appellerer til gjenkjennelse og gir: et fellesskap.
I Isabella ulmer reell uro fordi moren flakser fra et sted til et annet og hater der hun kommer ifra, og når de lander på barndomsgården i Eikedalen for en stund så onkel Abel kan gi de husly og mat en tid, finner Isabella en god tilværelse – som kommer til å ta slutt!
Imens Isabella får venner på ny skole, har hun uroen og sinnet inni seg samtidig og av og til bruser det over, for eksempel når noen kritiserer moren hennes eller alt bare hoper seg opp. Da tordner hun til og slår raskt som lynet. Det treffer, men likevel – brannene i fjeset til de utsatte, slukner igjen. Det blir: sol og glede når alle stormer får gitt seg. Det er det som ofte er godt med barnebøker, at de forteller en historie med i stort sett minst noe bedring, et håp i spirende frø.
Tilbake til boka fra mitt personlige plan. Jeg skrev mens jeg var på sykehuset, en bildebok jeg snekret sammen men ikke gav ut annet enn digitalt og i form av fotobok. Historien handlet om at ei jente som var så stille og ikke satte ord på hva hun ville og trengte, fikk fire bein i stedet for to, helt til hun igjen klarte å stå opp for seg selv og snakke om behovene sine og det som kjentes vanskelig.
I Tordendronningen må Isabella tørre å snakke med moren sin om hva hun selv ønsker for framtiden. Hun må si at hun vil bli i Eikedalen, bo hos onkel Abel tross moren vil ut på eventyr igjen. Isabella ønsker det vanlige og stabile med havregrøt til frokost og poteter til middag. Å si ønskene sine krever masse mot og viljestyrke, og mest av alt kanskje også en tro på at hun selv fortjener å ha et godt liv for seg selv og ikke er den ansvarlige for den voksnes følelser og omskiftende, valgt livsstil.
Boka snakker for og så sammen med Isabella, jeg kjenner at den roper ut alt som er viktig. Tegningene beveger og forteller. Ordene er godt satt sammen til setninger lette å forstå, samtidig som også de bærer bilder i seg. Kort sagt: en godt gjennomført bokutgivelse som kroner kvartetten på en meget verdig måte. Tordendronningen står med alt dette ut som noe av det vakreste, skjøreste, sterkeste og mest fargerike jeg har lest.
Jeg kjenner jeg vil ut og se på trærne midt i høstmørket. Jeg vil kjenne at det gløder inni meg, av livsglede og mot, midt i svarteste natta. Ja, jeg lever og jeg vil kjenne vinden som en myk klem over kinn og samtidig få takke for alt som kan være: en venn og ha livets mening i seg. Også skal jeg love å prøve å være på godfot med både livets natur og meg selv videre, en bærekraftig symbiose, vil du være med meg å heie på det, for folk flest?
Fortellingen i Tordendronningen omfatter døden og livet. Den beveger meg sterkere enn jeg altså hadde forventet. Akkurat som om leseopplevelsen kjennes livsviktig og jeg ser at bokomtalen min blir lenger enn jeg har pleid å skrive i det siste. Trolldronningen skrevet seg inn i meg som en favorittbok. Boka anbefales av meg til både store og små. Jeg tror boka kan gi barn håp, i helt vanlige bekymringstanker og også være en motivasjon til å ta vare på andre som ikke er helt som dem på skolen. Som at de nye vennene til Isabella – tvillingene Mika og Luka – vil leke med henne som først virker litt annerledes i flagrende trør og videre også er så motsatt av det som er ålreit med å plutselig bli sint og slå så hardt hun kan. De viser en raushet og gir en mulighet til åpenhet, forståelse og dermed forandring til et bedre liv for flere. For oss voksne, kan boka utvide horisonten og gi nye briller til hvordan vi ser og navigerer videre i hverdagens tumulter. Terningkast 6, fra Helene «Aspergerinformator.»
aspergerinformator.com 