Duplo og neseblod

Å være Aspergerbarn, er å prøve å leke som alle andre barn. Hjemme lekte jeg med duplo og dukkehus og i barnehagen la jeg puslespill mot min vilje. Tema for denne ukens skriveutfordring med Marthe fra Livets rose er «barnehage.»

Minstemann ut

Det er så rent her. Snøen er hvit på lekeplassen. Jeg, jeg er fire år. Jeg er fire år og skjønner ingenting av nyhetene annet enn at det brenner på TVen, at noen mister tak over hodet og en seng å sove i og at barna i Afrika har store mager selv om de sulter. Jeg er redd, men: 

Det er så rent her. Vi har alle muligheter til å spise, leke gjennom dagen, være småunger. Takhøyden er stor. Særlig ute. Deilig er den himmel blågrå. Jeg kjenner det dryppe fra nesa mi. Jeg lener hodet litt tilbake og ser himmelen som lyser grå. Så senker jeg blikket, fire år og øynene blå ned. De treffer en indisk gutt: Mørk, vakker fremmedkultur.

Det er så rent her. Blikket ned, ned, ned på båten som er satt på land. Det er ingen sjø her, bare snødekt land(skap). Barna leker båt i havet, likevel. Jeg er unntatt de andre og tenker båten reiser ikke uten vann. Barna leker båten er reell. Jeg vil hjem til duplo. 

Det er så rent her. Denne rene votten opp mot ansiktet, før jeg tørker nesa mens de andre barna klatrer i båten. Alle om bord, men jeg står stille. Noen tenker: «Ekkel småunge». (Neseblod er nesten snørr.) 

Det er så rødt her. Rødt på votten. Det finnes ikke rødehav. Ikke i bokstavlig forstand. Det drypper i snøen. Fakta faen, men jeg har ikke lært å si faen enda. Rødt, rødt, rødt. Voksne eier ikke forstand når de navnsetter hav, stormer og det som lever og pulserer i naturen vår. Hjertebank inni meg. Hva vil samfunnet; vokse oss opp?  

Det er så rent her. Neseblod sender meg ut av leken og innendørs i barnehagen, rødmalte vegger utenpå. Inne erindrer jeg langbord med benker i furu. Jeg – den yngste inne – mens førskolebarna har «skole».  Noen søler melk.

Det er så rent her. Hvitt, hvitt, hvitt utover bordet. Blande H-melk og skummetmelk til lunsj. Det finnes ikke lettmelk, enda. Året er 1988 og ekstra-lett vet vi ikke hva er, ei heller tilsatte D-vitaminer. Sola står bak skydekket og roper på meg. Kom ut, kom ut av trygge rammer. Vi skal ta deg vi. 

Det var så rent her! Stillheten av barn som bare hvisket innestemme og voksne som bare enset at jeg var der i en sofa med en bomullsdott eller et papirtørkle i hendene. Deretter sendt ut med rødflekkede votter til en malplassert båt, som fisk på land. (Vi hører ikke til her.)

grandstand-330930_640Foto: Pixabay

Advertisements

2 thoughts on “Duplo og neseblod

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s