Kan brystkreft være vakkert? Om liv og død og sånn.

Til alle kreftsyke, til de som kjenner noen, til de har mistet en eller som selv kjemper kreftkampen.

Jeg går bort fra rosa fakter, sløyfer, blomster og vakre ord videresendt på Facebook. Jeg står utenfor alt dette og leser i stedet ei bok. «Det står til liv» av Siri Økland – kunnskapen, kunsten, rikdommen bokverket gir meg, er det min gave å formidle videre. Dette, en bokanmeldelse, er mitt bidrag til kamp med kreft. Det er solidaritet, uten å bare strø om meg med rosa tanker. Det er jo ikke en rosablogg heller.

Djevlen ligger i detaljene og spørsmålet er «Når blir det andre brystet det ene?» og jeg tror svaret ligger i munnen til spedbarnet som enda drikker melk. Håret går. Arrene svinner, du har så fint arr sier de hvitkledde. Det sier de ikke om mine, for jeg har laga dem sjøl. 

Jeg føler et behov for å gli inn i denne boka med de korte avsnitta, poetiske korttekster og de svarthvite fotografia at eg skriv litt på nynorsk. Men jeg kommer snart tilbake til bokmålet igjen. Det var nære på at kreften fikk hovedpersonen i boka si sjel.

Når man vet man skal dø, er det som å vente på å få barn, men med motsatt fortegn. Siri Økland har klart å skildre hvordan livet ser ut når en vet en skal dø. Jeg bøyer meg i støvet i respekt, ser med misunnelse på fotografiene av liv. Hun skaper et rom for innsikt og ettertanke, bygger et hjem og et liv av bokstaver. Den står igjen som et reisverk. 

Boka er for den som lever tett på sykdom og den som er åpen for livet og ikke minst den som er på begge sider. Jeg blar om. Boka inviterer oss inn i livets mange rom, som i et hus. Boka er for meg, som har manglet sympati for rosa-sløyfe-aksjonen. Jeg har alltid tenkt at det blir gjort nok for de kreftsyke; at det er en prioritert sykdom. Men nå ble jeg tatt med inn i den mørke kjelleren og grunnmuren brister der mennesket setter seg ned og forbereder barna sine på at en skal dø fra dem. Reisverket får en knekk. 

Jeg spør: Kan kreft kjempes vakkert? Det skrives i alle fall sånn av Siri og jeg vil legge hånda over det falske brystet, rette på parykken eller tre ei lue nedover øra i empati. Så lenge vi kan høre, lytte, se og erfare, er det det samme hvor makabert det egentlig ser ut. Det handler om å respektere selv om man ikke greier å akseptere. Mellom korttekstene holder vi med skrekk døden i hånda, for vi skal alle dø og kreft og andre sykdommer korter mange liv drastisk ned. 

Men, det er et men; dette noe som holder håpet oppe mens noen slåss for livet. Vi kan videre konstatere at så lenge det er liv er det håp og Siri gjorde livet mitt litt rikere. Jeg klapper fornøyd på lommeboka og tenker «Det står til liv» er en god investering for alle som trodde de visste hva kreft og rosa sløyfe var. Det er nakent og rått (som ukokte egg).

detstårtilliv

Advertisements

2 thoughts on “Kan brystkreft være vakkert? Om liv og død og sånn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s