Aspergerspråk

Jeg hentet fram den første boka mi, Knapp nok, og bladde opp i Gro Dahle, en anerkjent forfatter med Asperger syndrom, sitt forord. Hun kommenterte en mail jeg hadde skrevet 23. januar 2014. «Det er fredag. Jeg bretter dynene til side. Om jeg holder armene rett nedover kroppen, kommer jeg ikke til å fly.» Dette var som Gro skrev en hverdagslig, vanlig Helene-mail, men likevel magi.

Dette er, sier Gro, en fordel med asperger-språk: Den ny vinkelen, det friske blikket, det frie og selvstendige øyet som ser ting på nytt. Den aspergerske måten å være i verden på, som om vi er i verden for første gang, som om vi ser alt som om det er nytt. Når jeg nå skriver i forfatterkurs for å bli enda bedre, altså fordyper meg i en særinteresse (skriving) opplever læreren meg som unik og sjelden.

Vi med Asperger har også evnen til å holde mer i hodet samtidig, og det kan føre til et kaos. Det gjør oss til tenkere og filosofer, diktere eller helt passive. Denne kontrasten kommer av at når man har så mye i hodet på en gang, kan man enten mestre det og produsere eller bli helt utmattet.

Når jeg snakker, flyter det enten lett eller stokker seg. Det er ikke det at jeg ikke har et stort ordforråd for det har jeg, men jeg kan likevel slite med å føre en samtale. Det handler om å gi og ta, som for meg handler om balansegang og som igjen er en veldig sårbar «gange», som om jeg rett som det er kan ramle av fortauet og ned i grøftekanten.