Noen ganger kommer man over en bok man ikke visste man trengte, som fyller et rom. Jeg stod i en brukthandel og betraktet bøkene, litt raskt. Jeg hadde en bok jeg på forhånd hadde fått lagt til side, men tok en sveip over barnebokhylla spesielt. Øynene mine fant Kanskje, Kanskje ikke Eller Pia er et spøkelse av Geir Gulliksen (Inprintforlaget 2003, denne utgaven De norske Bokklubbene AS 2004 for Bokklubbens Barn). Ordene bakpå traff meg så hardt og jeg grep boken med begge penger, gikk i kassa og ut i bilen. Jeg begynte å lese på vei hjem.
Boka er en av de ikke så veldig mange barnebøkene som våger å handle om døden, og enda færre: Om når barn dør. Her er det hovedpersonen som dør. Derfor kan vi ikke se henne ordentlig, ikke på illustrasjonene heller. Pia er død. Før det, var hun syk, lå i en seng på sykehuset. Der traff hun Helle, som også døde, faktisk før Pia. Helle finner Pia når Pia kommer etter. Begge to har noe å ordne opp i, de har noen de passer litt på. En mor, en lillebror.
Jentene er usynlige. De kan få ting til å bevege seg. De kan se hvordan det har blitt hjemme hos dem etter at de forsvant, og de flytter seg fra sted til sted med tankene. Men de må ha vært der før, for å kunne komme dit. Ingenting som har vært her, forsvinner kanskje. Fullstendig. Men vi blir heller ikke værende levende. Hadde vi sett Pia og Helle, hadde vi kanskje sett to skygger. To skygger som ble forsvinnende tynne. Blir de luft, stiger de til himmels? Eller blir de til helt andre ting, en sommerfugl, et musikkinstrument? Det hjelper ikke så mye hva vi tror, eller de trodde. For oss er de døde liksom ikke her, selv om de lever i hjertene våre, minnene. På side 142:
Hilde: Kanskje jeg rett og slett blir et piano.
Pia: Kanskje, sa Pia. – Og kanskje ikke.
– Vi veit ikke, sa Hilde. Og siden vi ikke vet kan vi jo håpe.
Nå synes jeg. I livet mitt. Jeg ser meg i speilet og setter meg i stolen, ubevisste selvfølgeligheter blir bevisste. Kan du også se meg? Da har jeg en bok her, som du kanskje vil høre meg lese høyt. Det er jeg helt skjer på at jeg vil, jeg blir vital og våger på grunn av Geir Gulliksens usynlige, synlige former. En sterk femmer til en unik og svak og usynlig og sterk beretning av en barnebok.
aspergerinformator.com 