En dag mellom andre dager. En dag som ikke er for eksempel fødselsdagen eller avslutningen på noe. Litt som en tilfeldig episode i en tv-serie, uten begynnelse eller slutt. Og det kan være fint. At det ikke er så avgjørende, at ikke alt står og faller på den ene dagen. Vi har mange sånne dager i livet, som er midt mellom endelige avgjørelser, livs-endrende eller dødelige forandringer/utfall.
Jeg er 39 år og en del måneder, flere dager. Dagen i dag, er kanskje en helt vanlig fredag. Det kunne jo være begynnelsen. På en skikkelig kul helg. Med akkurat den festen! Eller kanskje markering av en bestått eksamen, en slags milepæl. Men egentlig, er det vel greit. At vi ikke forandrer verken oss selv eller verden sånn superofte. At vi kan få være den vi er i det som er, akkurat sånn, akkurat nå.
Så får vi ta en dag om gangen. Og se hva det blir til. Om jeg kan bli til noe mer, enn bare en foreldet utgave av den lille jenta. Jeg en gang var. Alltid blir? Til døden skiller meg av. Fra livet, og de jeg elsker. Hjertet mitt slår et godt slag, for godt lag. Kanskje blir det besøk i helgen. Kanskje smiler min munn. Skinner som refleks i familien min sine øyne. Så godt det er, da er jeg ikke lyssky. Vi er portrett, vi er gruppebilde. Jeg tror jeg kan føle glede. Takk for livet, takk for enkeltdagene. Midt i mellom, det som startet og det som en dag skal slutte.
aspergerinformator.com 