Knivskarpe bokstaver

Jeg har lest Sondre Midthun sin debutroman fra 2011, Kom aldri nærmere (Cappelen Damm). Før jeg leste den, hadde jeg lest hans nyeste – En heldig løsning (2021) – som var surralistisk, original og traff meg skikkelig – en framtidsroman om det å leve under ganske vanskelig hverdag etter at kona er tatt av ras og alternativ løsning på hvordan stå i det hele, i andre klær bokstavlig talt. Må leses!

Kom aldri nærmere er ganske annerledes, men like fullt en bok som evnet å fortelle om en krevende livssituasjon og også her en del løsninger, kanskje ikke av det gode slaget, men slik noen mennesker handler i fortvilelse når det har det helt forferdelig – ondskapen som blir en overlevelsesstrategi kanskje, i det skjulte eller kommer mer til syne .

Boka er ikke en framtidsroman som En heldig løsning, men en roman om det som har vært: – en nesten umulig oppvekst i hus med en far som ikke er slik fedre skal være. Romanen kommer liksom i gang med et minne fra en episode, et kapittel, der faren drukner hunden deres i raserianfall en sommerdag. Videre truer farens mørke mer enn vintrene gjør. Mor blir blir syk. Jeg-personen får egne mørke bølger hva gjelder innfall, både mot klassekamerater, gjenstander, båtene i havna og faren sin.

Jeg drives gjennom sidene, som er skrevet på en slik måte at de ikke avslører med en gang. Det er på en måte masse små vendepunkt underveis der jeg kvepper litt til. Hva skjer? Og så skrives det ut, blir det så presist, og jeg forstår: a-ha, det også.

Jeg leser tydelig de vanskelige forholdene, men jeg blir likevel overrasket. Nesten sjokkert når jeg er ved bokas ende. Den vendingen hadde jeg ikke kunnet forutsi. Jeg må skrive dette var en spennende bokopplevelse i den mørke gata. Den satte en støkk i meg, med både det menneskelige og det mangelfulle i en dysfunksjonell familie.

Boka skjærer i meg og fester seg under huden, presser mot hjertet. Skulle jeg ønsket meg noe, måtte det være å se enda mer av de språklige bildene som gir meg menneskene det dreier seg om. De jeg får lese, er så viktige. De gjør boka rik, forståelsen av ulike liv mulige å fatte og slutten er slående essensiell. Jeg vil lese videre. Kanskje får jeg det, med oppfølger-romanen Farvel til alt det (2017)? Jeg risper inn fire solide prikker på terningen min.