Da jeg og pappa så De gales hus sammen på DVD for et par uker siden, la jeg merke til noe om at nå er vi i solen. Selv om det er kamper, selv om hver dag kan være vanskelig så er vi ofte i solen nå. Mest i solen, klarte pappa å se. Og jeg er glad, glad for at jeg kan kjenne at den varmer, at det er ok og at det gjør godt å ha hverandre, være i livet, være viktig for de som er glad i en. Og for seg selv.
Det betyr ikke at jeg er «frisk» eller at alt fungerer godt med meg selv bestandig (eller nå). Men det betyr at det kan være verdt å overleve når jeg får mine dårligere sider, tider. Det betyr kanskje at det også var rett for de som var med på å holde meg i livet, selv med makt, at det tross alt var verdt det – det ble et liv det her, også for meg.
Hvor lenge, vet man jo ikke. Man har ikke garantier. Sånn er ikke livet, og sånn er livet. Jeg kan likevel ha det ok med akkurat en enslig solstrålen. Midt i alt som gjør vondt, kan jeg tine opp, varme meg og være glad – helt inni hjertet mitt.
aspergerinformator.com 