Jeg tenkte litt på mine erfaringer, med å være syk.
Det å nærmest være lammet, både inni seg og fysisk.
Jeg har også sittet i rullestol for å kunne delta på ting der det har vært mange mennesker.
Det har vært en underlig opplevelse, fordi jeg da får en synlig hindring som andre ser på en helt annen måte.
Rundt meg da, har folk vært veldig høflige. Jeg har fått trille foran i køen på konsert.
Likevel er man liksom litt bak inni seg, når det handler om at jeg ikke er frisk. Og jeg har jo bein som fungerer, hvorfor klarer jeg ikke gå framover i livet hele tiden?
Jeg har mange ganger spent bein på meg. Lagt kjepper i hjulene. Ødelagt min egen kropp og mine egne gjenstander. For å ikke fortjene livet?
Jeg vet ikke helt. Men jeg er i live. I dag. Og jeg kan gå selv om jeg har vondt i sjelen. Jeg prøver å holde meg oppegående. Ganske ofte er jeg glad og har det bra, bare jeg klarer å kommunisere slik at andre forstår også, så ikke alt blir inni meg og det blir uhyggelig usikkerhet rundt.
Likevel, det er ikke alltid lett. Jeg trenger fortsatt:
støttehjul.
aspergerinformator.com 